Mest kjent og brukt er færingen, en meget lettrodd og elegant klinkbygd båt som blir rodd med fire årer. Den er også en utmerket seiler. Den største er seksringen, rodd med tre årepar, og den kan være på opptil 7 meters lengde. Det kan ikke herske tvil om oselverens opphav. Den som besøker Vikingskipsmuséet på Bygdøy blir møtt med eksemplarer av dens formødre, og allerede da var den ferdig utviklet. De endringene som måtte være skjedd siden den gang skyldes tilgangen på materialer og tilpasning til lokale behov.


Oselver til fjels. Ved Stalheims folkemuseum. Foto: Vidar Lund

Langs hele vestlandskysten er det i uminnelige tider blitt bygd båter av tilsvarende type, og det er ikke lett å se forskjellen på for eksempel en oselver og en strandebarmer. Felles er at de er lette, bygd av tynne og smidige materialer, og med få og brede bordganger. De egner seg godt både til roing og seiling. Nasjonalbåten oselveren skal bygges med tre bordganger på hver side, selv om det forekommer fire. De er i slekt med trønder- og nordlandsbåtene, men særlig er det forstevn og forskip som skiller dem fra hverandre.

Øst- og sørnorske småbåter er tyngre og solidere. Det kan de være fordi tidevannsforskjellen er så liten at de kan ligge på sjøen hele tiden, men på Vestlandet og i Nord-Norge er det så stor tidevannsforskjell at båtene ofte må dras på land når den ikke er i bruk. Da er det en fordel med lettere båter, som også blir mer lettrodde. Båter fra Vestlandet var tidligere litt av en eksportartikkel, og Østlandet var et godt marked. Hele skipslaster med ro- og seilbåter fant et nytt hjem rundt Oslofjorden, og det ble importert en og annen nordlandsbåt også. Det gikk til og med en nordlandsfæring på Nøkkelvann i Østmarka i Oslo. Den var tjenestebåten til min fars onkel Lars, som var oppsynsmann for Kristiania kommune.

Fra Stalheim Hotell. Det var enkelt å frakte færingen langs elva til Gudvangen og Nærøyfjorden. Foto: Vidar Lund

En så populær båt som oselveren er distribuert i det vide og brede - og i det høye. Ved månedsskiftet september-oktober 2009 var jeg ved Stalheim hotell, og sannelig fant jeg en oselver blant de eldgamle husene som utgjør Stalheim folkemuseum, mellom fjelltopper og frodige sauebeiter. Den har tydeligvis utført lang og tro tjeneste, og det bar den preg av der den lå på tørt land. Men det er ikke svært lang vei til Gudvangen, Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden, med gode fiskemuligheter, og før det ble gode landeveier var sjøen den beste ferdselsvei. Det er den på mange måter fremdeles. Båten kan også være blitt brukt i fjellvann og ved elver.

Forfatteren som fireåring i en annen fireåring - færing, på Grønlands torg i Oslo. Foto: Inge Larsen

Det andre bildet viser forfatteren i et typisk importprodukt fra Vestlandet. Bildet er tatt av min onkel Inge i 1948 på Grønlands torg i Oslo, og det viser at vestlandsbåter ble fraktet hit så sent som etter krigen. Den er med sine fem bordganger sikkert ingen oselver, men heller en fetter fra et annet sted på Vestlandet, kanskje en strandebarmer, selv om også den gjerne ble bygd med færre bordganger, men det var kanskje problemer med å skaffe stort nok tømmer til bredere bordganger.

-Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli-, heter det jo. Mye tyder på at det gamle ordspråket har sin gyldighet, i hvert fall for forfatterens vedkommende.