Hovedstadens velkjente skoleskip synes å ha forsvunnet fullstendig etter at hun ble solgt til seilmaker A. Olsen for 3450 kroner på auksjon i 1902. Hva seilmakeren skulle med barken vites ikke, men uansett satte det ikke spor etter seg.

Under en tur til Hvaler høsten 2009 kom jeg i snakk med en lokalhistoriker som på forespørsel kunne opplyse at nei, denne Christiania var nok ikke skoleskipet, men et gammelt slaveskip som lå der med litt av baugen over vann. Det hørtes unektelig mer spennende med et slaveskip enn et skoleskip som bare hadde ligget i bøye på Kristiania havn hele karrieren. En henvendelse til Kystmuséet Hvaler ga resultat. Jeg fikk tilsendt kopi av fredrikstadavisen Demokraten fra 6. januar 1996 med en artikkel, og andre nyttige opplysninger om emnet. Sammenholdt med andre kilder er jeg kommet nærmere et svar på gåten. Til tross for enkelte uoverensstemmelser i kildene tror jeg følgende skildring ikke er helt ute av kurs.


Bark "Christiania", ex Nautilus", ex Ottone".
På bildet laster eller losser hun ved iskanten. Underrærne er kaiet, dvs svingt unna. Hun har vindmøllepumpe, som så mange gamle skuter. Men bildet kan være tatt da hun lå innefrosset i Rusland. Hesten foran sleden har russisk seletøy!

FULLRIGGEREN OTTONE FRA AMERIKA

Hun ble bygget som fullriggeren Ottone i Medford i Massachusetts på USAs østkyst i 1858 av lett tilgjengelige lokale tresorter. Dette var rett etter slutten på en kraftig skipsbyggingsboom, det skulle gå så fort som mulig, og materialene var ofte umodne og myke. Mange av skipene fra denne perioden ble ganske vasstrukne og kjølsprengt etter få år, men Ottone må ha vært heldigere siden hun var i fart i førti år, og restene av henne eksisterer etter mer enn 150 år. Kanskje verftet hadde bedre tid til å gjøre en god jobb nå som det verste tidspresset var over.

I noen år gikk hun i trelastfart på Canadas østkyst, men det er også opplyst at hun fraktet kinesiske jernbanearbeidere til California på vestkysten. Det er denne farten som ga henne betegnelsen slaveskip på grunn av de harde forholdene om bord. På denne tiden var den opprinnelige slavefarten opphørt, men siden det fremdeles var stort behov for arbeidskraft ble det innført et system med import av arbeidskraft, kulier. Med et altfor pent moderne ord kan de betegnes som gjestearbeidere. De hadde tidsbegrensede arbeidskontrakter og hadde rudimentære rettigheter, de fikk blant annet lønn, og kunne i teorien reise hjem etter at kontraktsperioden var over.

Kvinner og barn inngikk i ordningen. Hensikten var høyst sannsynlig å holde familiene samlet for å øke trivselen og dermed effektiviteten. Det sistnevnte var garantert hovedhensikten.

KULIFARTEN

Kulifarten foregikk fra det fjerne østen, særlig Kina og India, til de europeiske koloniene i Afrika og Karibia, og til øyene i Indiahavet og Stillehavet. Det var også innhenting av arbeidskraft mellom stillehavsøyene.

Arbeidskraften trengtes til dyrking, høsting og bearbeiding av kolonialvarer som kaffe, kakao, sukker og andre eksotiske varer som de rike i vesten måtte ha. I stillehavsregionen gikk det mye på kopra fra kokosplantasjene. Flere av Jack Londons romaner foregår i kopramiljøet i dette øyriket, sett med Den Hvite Manns øyne ved forrige århundreskifte. Bildet vi får av virksomheten er ikke mye tiltalende. Men så omfattende var ikke vår skutes tilværelse.

TIL NORGE SOM CHRISTIANIA - EMIGRANTFARTEN

Ottone hadde etter alt å dømme skiftet navn til Nautilus før hun ble norsk i 1866, da hun ble innkjøpt av Horten Skibsaktieforening og fikk Baltazar Lange som fører. Det var sikkert da hun fikk navnet Christiania. I dette året begynte de store emigrasjonsbølgene til USA og Canada, og 20. juni samme år gikk hun fra Christiania for Quebec i Canada med 319 emigranter, og med kaptein Lange og et mannskap på 18 kom de fram 17. september. Av passasjerene døde et barn og en gammel kvinne under overfarten, mens det ble født et barn. Det var forholdsvis lave tapstall. I 1863 var det blitt innført offentlige kontrollordninger for emigrantskip fordi det hadde vært dårlige forhold med mange dødsfall og altfor mange passasjerer om bord.

Passasjerlistene viser at mange av Christianias emigranter kom fra bygder i det indre østland, og det var svært mange barn. Hele familier reiste av landet. Det var også flere svensker med. Dette var etter alt å dømme hennes eneste reise med emigranter, men gjengjeld er hun det eneste av de mange emigrantskipene som det er noe igjem av.

I emigrantregisteret er hun oppført som Ship Christiania, og det kan bety at hun fremdeles var fullrigget. Ship er den engelske betegnelsen på fullrigger. På et eller annet tidspunkt ble hun redusert til bark, og hun var blitt omrigget med delte mersseil. Da hun ble bygget I 1858 var det fremdeles vanlig med store, enkle mersseil med flere rev. På et tidspunkt, ganske sikkert som norsk, fikk hun installert en vindmøllepumpe som så mange av sine slitne søstre.

Senere redere var Lorentz Føyn, Tønsberg, 1874-89, D. Eriksen, Grimstad, 1889-92, og Johan D. Hanstad, samme sted, fra 1895. Hvem som var reder 1893-94 vites ikke.

Hun gikk også i kystfart. I 1894 losset hun salt ved Varangerfjorden før hun avgikk for Arkhangelsk i Hvitehavet etter plank. Hun ankom Arkhangelsk 21. september og avgikk igjen 19. oktober. Et fotografi viser henne ved iskanten, og det kan være blitt tatt ved denne anledningen. Hun kom ikke langt og ble liggende innefrosset ved Lapominka på kysten litt nord for Arkhangelsk. Der ble hun liggende lenge og vel, og hun ankom ikke til Grimsby i England med plankelasten før 8. august 1895. Deretter fikk hun åpenbart problemer av en eller annen art, kanskje hun var blitt skadet under oppholdet i isen, for det oppgis at hun ble abandonert men innberget igjen.

At hun ble "innberget" tyder på at hun ble forlatt i Nordsjøen etter avgang fra Grimsby, og så slept til land. Det virker sannsynlig. Nå hadde hun jo ikke trelasten sin å flyte på, og selv ikke vindmøllepumpa kunne holde lekkasjene stangen. Det var en skjebne hun delte med svært mange gamle norske treskuter.

SOM LEKTER

Det er tvilsomt om hun kom i fart igjen, hun var nå hele førti år gammel, og i 1898 ble hun solgt til Fredrikstad, avrigget og omgjort til lekter, kanskje med en undermast stående som kranstamme. Men også lektertilværelsen tok slutt, og deretter ble hun lagt opp ved Sand på Spjærøy. Og der ligger hun. Hun skal være blitt brannskadet (satt fyr på for å bli kvitt henne for godt?), men en del av forskipet ble liggende over vann, og det er fremdeles synlig. I dag ligger hun omgitt av plastbåter, men det spørs om hun liker det naboskapet.


Her på kartet ser du hvor vraket ligger.

oooOOOooo

Mål og dimensjoner etter Det norske Veritas:

Lengde: 40,4 m, loa 43,4 m Bredde: 8,4 m Dybde: 5,6 m
Tonnasje: 508 brt, 476 nrt
Rigg: Bygget som fullrigger, redusert til bark, nedrigget til lekter.

oooOOOooo

Kilder: Kystmuséet Hvaler v/ avdelingleder Morten Skadsem, Avisen Demokraten, Fredrikstad, 6. januar 1996, kaptein Petter Malmsteins seilskuteregister, NSM, Fred A. Fredhøi: Norske Seilskuter I-VI revidert utgave, Oslo, 1944, Basil Lubbock: The Coolie Ships and Oil Sailers, Brown, Son & Ferguson, Glasgow, 1955, Norway Heritage - Hands across the Sea,

Bilder: Scannet fra Fred A. Fredhøi: Norske Seilskuter,
Basil Lubbock: The Coolie Ships and Oil Sailers.

www.norwayheritage.com