Det mest imponerende skipet under dette legendariske slaget var likevel det spanske linjeskipet, firedekkeren Santissima Trinidad, Den Hellige Treenighet, på over 130 kanoner.

Hun var verdens kraftigst bevæpnede skip og dermed det sterkeste som deltok i slaget. Hun var bygget av sedertre på den daværende spanske besittelsen Cuba, og ble sjøsatt i mars 1769 i Havana. Hun var bygget som tredekker, men ble stadig tilpasset kraftigere bevæpning, og kunne til slutt ha opptil 140 kanoner på fire dekk. Det skjedde ved å forene bakken med kvarterdekket og plassere et antall åttepunds kanoner på dette fjerde dekket. 


Som ny tredekker med 112 kanoner.


Som firedekker med 130 - 140 kanoner.

Målene var lengde 63,3 meter, kjøllengde 50,8 m, bredde 16,7 meter, dypgående 8,3 meter, 2 475 registertonn, deplasementet var på 4 950 tonn, og hun hadde normalt et mannskap på 1 050 mann. Med fire dekk hadde hun dårlige seilegenskaper, med stort vindfang i skroget og problematisk stabilitet, og hun fikk derfor tilnavnet El Pondoroso, Den tungvinne eller Den trege. Innsatsen under slaget sto derfor ikke i stil med den imponerende størrelsen, til tross for at hun var skipet til kontreadmiral Baltasar Hidalgo de Cisneros.

OPPTAKTEN TIL SLAGET VED KAPP TRAFALGAR

Slaget dannet avslutningen på et flere måneder langt felttog til sjøs, der den britiske flåten under viseadmiral lord Horatio Nelson uten hell hadde forsøkt å stoppe den fransk-spanske fellesflåten under admiralene Villeneuve og Gravina. Den store skrekken for britene var en fransk invasjon under keiser Napoleon høsten 1805. Det var samlet enorme troppekonsentrasjoner på fransk side av Den engelske kanal, Napoleons Grand Armée på nesten 200 000 mann med tilhørende sjøverts transportkapasitet. For å knekke den britiske forsvarsmakten til sjøs hadde de to allierte maktene utrustet en stor orlogsflåte for å rense Kanalen for Royal Navy slik at den veldige invasjonshæren skulle kunne krysse den korte strekningen uten hindringer. Det gjaldt derfor med alle midler å ødelegge denne fellesflåten, og jakten på den hadde foregått fra Middelhavet til Karibia og tilbake hele sommeren 1805.

NELSON VAR HELT PÅ VILLSPOR

Jakten var til å begynne med helt mislykket selv om aksjonen var blitt ledet av selveste folkehelten Horatio Nelson, og han følte seg bokstavelig talt på gyngende underlag på grunn av fiaskoen. Han hadde trodd at fienden var seilt inn Middelhavet og gikk derfor mot Egypt, mens Villeneuves flåte var seilt motsatt vei, over Atlanteren. Det var vanskelig å være mer på villspor enn ved akkurat denne aksjonen. I Nelsons korrespondanse avslører han hvor desperat han egentlig var blitt da han forsto han var ført bak lyset – av seg selv. Han fikk etter hvert rede på hvor fienden var blitt av, og satte kursen etter mot Karibia.


To store britiske krigshelter, viseadmiral Lord Horatio Nelson og feltmarskalk Bernard Law Montgomery. Nelson var blind på et øye og hadde minstet høyre arm.  Han ville blitt kastet ut fra sesjon i våre dager. Fra Madame tussauds vokskabinett i London. Foto tatt av forfatteren, desember 1996.

De fant ikke fienden i Det karabiske området, men de var ikke langt unna å treffe på ham. Hadde de gjort det ville det ikke blitt noe Trafalgar. Forfølgelsen fortsatte tilbake til Europa, og etter en del fram og tilbake og mindre trefninger møttes flåtene utenfor Kapp Trafalgar 21. oktober 1805.

PARTENE OPPDAGER HVERANDRE

Det var to slitne orlogsflåter som møttes, for de hadde vært på havet i månedsvis med bare beskjedne muligheter til å søke land for å fylle på med forsyninger og mannskap. Fiendene observerte hverandre samtidig. Fellesflåten lå i halvmåneformasjon med bredsiden til britene. Utkikkene i stortoppen på de britiske skipene oppdaget fiendens 33 linjeskip nede i le litt før kl. 06 om morgenen på ca 12 mils hold. Britenes 28 linjeskip holdt øst-nordøstlig kurs. Begge parter hadde noen fregatter og andre mindre skip som i henhold til sjøkrigens konvensjoner var fredet og derfor ikke deltok aktivt i slaget. Det var vestlig svak vind til lett bris, og til tross for at alle seil var satt til trengsel krøp de store og tunge skipene avsted i maksimum 3 knops fart. Det tok derfor hele seks timer før kamphandlingene kunne innledes. Noen seilte så langsomt at de først nådde fram mot slutten av slaget, og den slagkraftige Prince på 98 kanoner som skulle vært blant de første, kom fram til valplassen tre timer etter de første skuddene ble løsnet på grunn av dårlige seilegenskaper. Det var rikelig tid for karene om bord til å grue seg til det blodbadet som de visste ventet dem.


Trafalgar 21. oktober 1805. Formasjonene var atskillig mer uryddige enn bildet viser.

Skipene slingret i store atlanterhavsdønninger som varslet en kommende storm. Men forholdene var til fordel for britene som sto inn mot fellesflåten i medvind og medsjø i to parallelle rekker, mens motstanderen lå med bredsiden til den innkommende fienden og dønningene. Dette førte til kraftig slingring slik at fellesflåtens kanonmunninger snart pekte opp og så ned, og det gjorde det svært vanskelig å få tatt sikte i sidesjøen. I tillegg til denne ulempen var den fransk-spanske flåten dårlig utrustet, trent og bemannet. Den lange ferden over Atlanteren hadde slitt på skip og mannskap, mens noen av skipene hadde ligget i hjemlige farvann og var blitt tilsluttet flåten så sent som få dager tidligere. Det ble dårlig tid til å organisere en koordinert operasjon.

Det var også misstemning og dårlig kommunikasjon mellom de franske og spanske offiserene, som ikke hadde høye tanker om sine allierte. Det var mye adelig og nasjonal stolthet som spilte inn, spanjolene likte ikke å være underlagt Napoleons Frankrike, og de var motvillige allierte.

ET UOVERSIKTLIG SLAG

Alle kjenner antakelig signalet Victory heiste før slaget: <>, <>. Men dette var ikke Nelsons opprinnelige signalforslag. Det lød: <>, dvs <>. Flaggløytnant John Pasco foreslo å erstatte <> med <> fordi det førstnevnte ordet måtte staves bokstav for bokstav, mens det andre fantes i signalboka. Nelson svarte til det: <>. Og slik ble det ganske sikkert mest berømte signalet i sjøkrigshistorien til.


Sjøkrigshistoriens mens berømte signal.

Nelson hadde ønsket et brutalt og ubeskrivelig <>, et anarkilignende slag der hvert enkelt skip kjempet sin egen kamp. Han ville satse på sine egne skips og offiserer og mannskaps individuelle dyktighet og evne til å ta selvstendig ansvar. Og hver enkelt mann gjorde virkelig det, fra admiraler, kapteiner, løytnanter, kanonkommandører og leger til kruttguttene. Hvert eneste skip følte det som om det utkjempet slaget på egen hånd. Slik er det blitt beskrevet i boka Men of Honour – Trafalgar and the Making of the English Hero av Adam Nicholson, et verk som analyserer de psykologiske aspektene ved slaget sett i sammenheng med de rådende holdingene som hadde utviklet seg i det britiske samfunnet utover mot slutten av 1700-tallet.

For i den svake vinden og dønningene kunne det ikke bli snakk om samordnede manøvrer. Og kaotisk og brutalt ble det. Av den grunn er det ikke enkelt å fastslå nøyaktig når kamphandlingene ble innledet, bortsett fra at det var midt på dagen. Tidsangivelsene i loggbøkene varierer. Det første britiske skipet som åpnet og mottok ild var tredekkeren Royal Sovereign under admiral Collingwood, og tidsangivelsen for det varierer mellom kl. 11.32 og kl. 12.40, 1 time og 8 minutter i de forskjellige skips loggbøker.

Det er heller ikke lett å tidfeste avslutningen av slaget, til tross for en spektakulær og kontant finale da den franske Achille eksploderte etter en brann som begynte i forriggen. Tidsangivelsen for dette er enda mer upresis, mellom kl. 16.30 og kl. 19.00, dvs 2 timer og 30 minutter. Da var det begynt å mørkne. Dette viser hvor kaotisk og uoversiktlig hele slaget hadde vært, selv for den seirende Royal Navy. De upresise tidsangivelsene skyldtes ikke urene om bord. Alle skipene var utstyrt med John Harrisons kronometer, og det var et meget nøyaktig og pålitelig instrument.

Svartkruttrøyken lå som en tåke over kampscenen i det rolige været, og vanskeliggjorde oversikten og kommunikasjonen skipene imellom. Signalflaggene kunne ikke avleses. Åstedet er blitt beskrevet som et slaktehus og skipsoppbrekningsverft fullt av råskap, død og fordervelse for både venn og fiende. Det er forståelig at byråkratisk loggbokskriving måtte vike for den nesten ubegripelige virkeligheten de var oppe i der og da. Det greieste er å si at slaget varte hele ettermiddagen.

NELSON DØR

Som kjent døde Horatio Nelson ombord i sitt flaggskip Victory etter å være blitt truffet av et fransk muskettskudd mens han gikk fram og tilbake på kvarterdekket sammen med sin gode venn, Victorys kaptein Thomas Hardy. Den mest troverdige teorien er at skuddet ble avfyrt av en muskettskytter i kryssmerset på todekkeren Redoutable på 18 meters hold, siden kulen traff skulderen ovenfra og trengte ned gjennom overkroppen Det er også blitt hevdet at skuddet på grunn av siktlinjene må ha vært en rikosjett av et skudd som kom fra et annet sted.

Redoutable under kaptein Jean-Jacques Etienne Lucas var et langt mindre skip på 74 kanoner. Franskmannen gikk opp til og la seg side ved side med Victory. Kaptein Lucas hadde med stor dyktighet øvet opp muskettskytterne med det formål å rydde fiendens dekk for å kunne entre ham. Det var på nippet til å lykkes, til tross for at hun var et dekk lavere enn Victory, men det manglet ikke på fransk glød og besluttsomhet. Redoutable hadde også sprenggranater med lunte som ble kastet ned på Victorys dekk og ned gjennom lukene. Det var derfor snaut nok en eneste mann i live på Victorys åpne hoveddekk til å hindre et entringsforsøk da Redoutable ble angrepet av tredekkeren Témeraire på 98 kanoner. Franskmannen ble da klemt mellom Victory med 100 kanoner på sin ene side og Témeraire med 98 på den andre, mot sine egne 74 kanoner. Det reddet etter alt å dømme flaggskipet Victory fra å bli erobret. Det tok ikke lang tid før Redoutable var vrak. Av en besetning på 643 var 522 drept og såret. Bare 121 mann var uskadd. Men begge de britiske skipene var så sterkt skadet at de ikke kunne manøvreres. De tre skipene var så viklet inn i hverandre at de drev avgårde sammen, og Victory måtte slepes til Gibraltar etter slaget.


Redoutable klemt mellom Victory og Temerariaire. Alle tre ble sterkt redusert og ikke manøveringsdyktige.

Kaptein Lucas ble såret, men overlevde skadene. Han ble ført til London, hvor han ble mottatt nærmest som en helt på grunn av det motet han og mannskapet hadde vist. Han ble senere løslatt og sendt hjem til Frankrike. Der ble han utnevnt til kommandør av Æreslegionen av keiser Napoleon for innsatsen og det eksemplet han hadde vist. Han var en av ytterst få franske offiserer som fant nåde for keiserens kritiske blikk.

SANTISSIMA TRINIDAD NEDKJEMPES

Kjempen ”Santissima Trinidad” ble angrepet av ikke mindre enn tre briter, Neptune, Leviathan og Conqueror. I den svake vinden hadde hun snaut styrefart. Mastene gikk over bord med <>, og det tok ikke lang tid før hun var blitt forvandlet til et vrak uten manøvreringsevne. Deretter oppsto en episode med et tragikomisk tilsnitt. Den lille Africa på 64 kanoner, som var kommet sent til valplassen, det minste britiske linjeskipet og mindre enn halvparten så kraftig som Santissima Trinidad, gikk opp til henne og sendte om bord et entringsparti. Det var pygméen som skulle erobre en kjempe. Entringspartiet ble møtt med stor høflighet av de spanske offiserene, som kunne opplyse at de på ingen måte hadde til hensikt å stryke flagget. Og så ble britene ledsaget tilbake til fallrepet for å returnere til sitt eget skip. Dette var ikke det eneste eksempelet på ridderlighet midt oppi det enorme blodbadet og slakteriet. Slaget var en blanding av grusomhet, sentimentalitet og edel og uselvisk opptreden. Det var på en måte et bilde av en tidsepoke under forandring.


Entringsmannskapet fra lille Africa forsøker å erobre Santissima Trinidad. De ble vennlig men bestemt avvist.

Prince, 98 kanoner, tok Santissima Trindad på slep for å bringe henne til den britiske basen i Gibraltar. Hun var en usedvanlig verdifull prise, som ville sikre kaptein og offiserer en økonomisk sorgløs framtid, pluss noen shilling til det menige mannskapet. Men så sprang den stormen opp som var blitt varslet av de store dønningene som til dels hadde preget slaget. For å berge seg selv måtte Prince la sleperen gå. For å sikre at firedekkeren ikke skulle bli gjenerobret av fienden ble det besluttet å senke henne. Frykten for det var velbegrunnet, for franske og spanske skip var allerede underveis fra Cadiz for å gjenerobre og berge de skipene de kunne.

Det viser at de franske og spanske offiserene langtfra hadde til hensikt å sitte og gruble over nederlaget. Det lyktes å gjenerobre noen tapte skip, mens andre priser sank i stormen uten å kunne berges, eller drev inn i brenningene og ble vrak.

SANTISSIMA TRINIDAD SENKES

Da det ble sendt tømmermenn om bord i Santissima Trinidad for å bore hull i bunnen sto det allerede 4,5 meter vann i rommet, til tross for at de verste hullene var blitt plugget igjen. Etter hvert som hun kom dypere i sjøen strømmet vannet inn gjennom de åpne kanonportene, og hun sank dypere og dypere helt til de gjenstående stubbene av de tre mastene forsvant under havflaten 22. oktober. Noen kilder oppgir 24. oktober. Flere hundre dødelig sårede spanske sjøfolk fulgte med i dypet, men mange ble reddet av britene etter iherdig og dristig innsats. Det fortelles at også skipskatten eller skipshunden ble reddet.

Det var en rystende opplevelse å komme ombord i skipet etter at hun hadde kapitulert. Den da 16 år gamle midshipmannen William Stanhope Badcock (1788 – 1859) skrev til sin far i London: <>. 


Flaggskipet Victory under nødrikk slepes av Neptune mot trygg havn i Gibraltar. Om bord har hun liket av Nelson.

Unge William Badcock ble senere kontreadmiral, og skrev i senere mer detaljert i sine memoarer: <>, og etter en god del vanskeligheter, ble det skåret hull i henne flere steder, åpnet de nedre kanonportene, - slik at hun når hun slingret i den høye sjøen ville få dekkene fylt av vann, - til slutt gikk hun motvillig til bunns. Av alle de hardt tilkjempede prisene, kom bare fire trygt til Gibraltar>>. (Egen oversettelse).

Britene tok til sammen nitten priser til en anslått verdi av 1,5 millioner pund, men de fikk med seg bare fire priser som representerte en femdel av det. De øvrige femten enten forliste, sank av seg selv, brant opp eller ble gjenerobret.

EN KLAR, MEN INGEN ENKEL SEIER FOR BRITENE

Det er seierherren som skriver historien, og det har vært en tendens til å framstille det som om britene vant en forholdsvis enkel og grei seier ved Trafalgar. Det var det på langt nær. Til tross for stor overlegenhet i skipenes kvalitet og utrustning, skytekunst, bemanning og sjømannskap, ble mange ganske rystet over motet, moralen og kampviljen de franske og spanske offiserene og mannskapene hadde vist. Mange ble dypt beveget over det blodbadet de så da de kom om bord i de erobrede skipene, i likhet med midshipman Badcock. Skriftlige kilder fra kampdeltakere selv viser at mange kom til å lide av det som etter 1. verdenskrig ble kalt granatsjokk etter påkjenningene.

Midshipman Badcock skrev om fiendens innstilling: <>. Nei, det var virkelig ingen enkel seier.

Men til tross for forbitret motstand hadde den fransk-spanske flåten lidd et knusende nederlag, og de to lands mariner kom aldri til å representere noen reell trussel mot Storbritannias sikkerhet i løpet av de nesten ti årene som gjensto av napoleonskrigene. Keiser Napoleon selv maktet aldri å få noen virkelig innsikt i sjøkrig, han var og ble en landkrabbe og ekspert på landkrig, og hadde blant annet problemer med å innse at han ikke hadde herredømme over vær og vind, som en orlogsflåte var så avhengig av. Ordrene til de kommanderende marineoffiserene var ofte forvirrende og vanskelige å følge. Respekten for keiseren virket dessuten så lammende at motet til å tenke selv og ta egne initiativ var fraværende. Det led den franske flåten av under hele krigen.

FAREN FOR EN INVASJON VAR ALLEREDE OVER

Faren for en invasjon over Kanalen var i realiteten opphørt flere uker før slaget ved Trafalgar. Den franske invasjonshæren var blitt trukket tilbake fra Boulogne allerede fra og med 27. august, og i dagene 16. – 19. oktober, umiddelbart før sjøslaget, vant Napoleon en knusende seier ved Ulm i Bayern over østerrikske styrker under general Mack von Leiberich. Sett i forhold til en invasjon over Kanalen i 1805 kan det med rette hevdes at sjøslaget ikke hadde noen betydning, særlig når vi kan studere faciten i etterpåklokskapens gode leselys. Men som Nelson likte å si, å gå løs på fienden kan aldri være feil. Det var den samme filosofien som hadde gitt Peter Wessel Tordenskjold så mange seire under Den store nordiske krig nitti år tidligere.

Men britenes forestilling om sin egen nærmest naturgitte overlegenhet til sjøs hadde likevel fått et skudd for baugen etter slaget. Royal Navy hadde vunnet lette seire i slag mot uforberedte og underlegne fiender, som i Aboukirbukta ved Nilen i 1798 og på København red i 1801 og ved flåteranet og bombardementet samme sted i 1807, og var blitt godt vant. Det var i overmot blitt vurdert om et par britiske fregatter kunne overvinne et fiendtlig linjeskip. Etter 21. oktober 1805 hadde den tanken fått et grunnskudd, men i og med denne seieren festet britene et solid grep om sjøkrigføringen gjennom resten av århundret. Royal Navy var virkelig blitt Ruler of the Waves. Det bidro til utviklingen og opprettholdelsen av det verdensomfattende britiske koloniherredømmet, som ebbet ut for godt i tiårene etter 2. verdenskrig.

TRAFALGAR, FLÅTERANET OG NORGE

Slaget kan teoretisk hatt betydning for det ovennevnte Flåteranet i 1807, da den dansk-norske fellesflåten, en av Europas største, ble bortført til England, og dermed på hendelsene våren 1814. Det kan høres søkt ut, men det ranet skjedde fordi britene for enhver pris ville unngå at denne slagkraftige flåten kom på franske hender gjennom alliansen mellom Danmark og Frankrike. Frankrike hadde et desperat behov for å gjenoppbygge marinen etter tragedien ved Trafalgar. Britene hadde krevet at flåten skulle utleveres til dem for å unngå dette, men det nektet kong Frederik 6. Det vår eneveldige felleskonge Frederik måtte ha av begavelse lå ikke på det politiske og militære plan, og det var hans håndtering av den politiske situasjonen at den uheldig alliansen med Napoleon var kommet i stand. Dermed gikk det som det gikk.

Den dansk-norske fellesflåten var blitt opprettet av kong Hans i 1510, og hadde lenge vært en av Europas sterkeste og mest respekterte flåter. Den hadde beskyttet dobbeltriket mot aggresjon fra fiendtlige nasjoner, og sikret forbindelsene mellom Danmark og provinsen Norge. Tapet av orlogsflåten førte til at kontakten mellom de to delene av helstaten opphørte mer eller mindre fullstendig med de alvorlige konsekvensene det medførte for vårt lands forsyningssituasjon. Kattegat, Skagerrak og Nordsjøen ble nå dominert av fiendene Sverige og Storbritannia, og våre handelsskip var fritt vilt for orlogsskip og kapere. Norge hadde store eksportinntekter gjennom handel med trelast, malm og produkter fra jakt, fangst og fiske. Disse gikk nå tapt. Enda verre var at matvareimporten opphørte siden landet ikke var selvforsynt med næringsmidler. Det er ikke Norge i våre dager heller.

På den annen side førte isolasjonen og atskillelsen til at Norge måtte greie seg selv, og til tross for alle problemene i den forbindelse bidro det til at det spredte seg en viss frihets- og selvstendighetsfølelse som munnet ut i 17. mai 1814. Enevoldskongen og maktapparatet i København var blitt plassert på sidelinjen. Til det bidro uten tvil den effektive regjeringskommisjonen, et midlertidig riksstyre ledet av prins Christian August, som styrte Norge fra 1807 til 1810. Landet kunne klare seg selv uten innblanding fra København.

En liten dose kontrafaktisk historiefortolkning kan kanskje ha noe for seg av og til.

ooOoo

Kilder: John Terraine: Trafalgar, Wordsworth Military Library, Ware, Hertfordshire, 1998. Adam Nicholson: Men of Honour – Trafalgar and the Making of the English Hero, Harper Collins Publishers, London, 2005. Bilder fra Wikipedia og eget bildearkiv.