Peter Jansen Wessel (28. oktober 1690 -
12. november 1720) ble født i Trondheim som sønn av rådmann, skipsreder mm Jan Wessel og Maren født Schøller.

Faren ville at sønnen skulle utdanne seg til et matnyttig yrke på land, helst som sin far, men det ville ikke Peter, han skulle til sjøs. Så da anledningen bød seg under et besøk av kong Frederik 4. I 1704, ble han med kongens følge tilbake til København. Det er uklart om det var som kahyttsgutt eller som blindpassasjer.

Uansett reisemåte kan det sies at aldri har en guttedrøm til de grader gått i oppfyllelse.


Bildet av Tordenskjold som viseadmiral er malt av Balthasar Denner.     
    
Kong Karl 12. ble født på Tre Kronor Slott i Stockholm 16. juni 1682. Han var sønn av kong
Karl 11. og hans danskfødte dronning Ulrika Eleonora d. e. I motsetning til den senere motstanderen Peter Wessel Tordenskjold fulgte unge Karl mer enn gjerne i sine forfedres fotspor, som krigerkonge.

Han ble konge i 1697, snaue 15 år gammel. Også han dro hjemmefra i ung alder. I februar 1700 brøt Den store nordiske krig ut, og for kong Karl betydde det at han kunne dra ut i krig. Og det skulle han fortsette med resten av sitt korte liv.

Han skal som ung mann ha sagt: Min musikk er lyden av kulene som visler i luften. Til slutt traff en av dem kongens hode. Det skjedde ved Fredriksten festning om kvelden 30. november 1718 etter svensk tidsregning, 11. desember etter norsk.

Bildet er malt av Axel Sparre i 1715. Da var kongen tilbake i Sverige etter å vært i landflyktighet i Tyrkia siden 1709.
I vårt tilfelle handler det om en «fattig norsk gutt», som Peter Jansen Wessel Tordenskjold likte å kalle seg selv. Han var, er og forblir berømt. Som sønn av rådmann, skipsreder og kjøpmann Jan Wessel kom han ikke fra en fattig bakgrunn, men han betraktet seg selv om en representant for det uselvstendige hjemlandet Norge. Som heller ikke var fattig, men rik på naturressurser. Problemet var at de verdiene norsk produksjon, eksport og skipsfart genererte gikk til Danmark, dvs Kongens private kasse. Norge var bare en provins i helstaten Danmark. En av heltene fra 1814, Wilhelm Friman Koren Christie, traff spikeren på hodet da han sa: Norge har jo i århundrer forsørget Danmark.

DEN STORE NORDISKE KRIG 1700-21

Uten Den store nordiske krig ville ikke Tordenskjold som sådan ha eksistert, men kanskje ville Peter Jansen Wessel gjort det godt som kjøpmann og skipsreder, som faren, men uten at noen ville kjent til ham i dag, bortsett fra eventuelle etterkommere med sans for slektshistorie. Krigen gjorde mannen til sin tids største kjendis, på linje med Sveriges store samtidige sønn Karl 12. Den ene var aggressiv og erobringshissig i beste svenske kongetradisjon, den andre forsvarte landet sitt. Disse to mennene, kongen og sjømannen, kom til å dominere den nordiske historieskrivingen for denne perioden. Stort flere enn disse to huskes neppe fra denne epoken i forholdet mellom Danmark-Norge og Sverige. Selv Tordenskjolds konge Frederik 4. forblir bare enda en obskur person i den danske oldenborgerkongerekken.

Den store nordiske krig varte fra 1700 til 1721. Danmark-Norge og Peter Wessel var involvert i den i elleve år, fra 1709 til fredsslutningen i Frederiksborg 14. juli 1720. Krigen endte nærmest uavgjort, og var slik sett helt bortkastet. Sverige var i realiteten konkurs og 300 000 mennesker hadde mistet livet, men landet beholdt de landskapene som var avstått ved fredsslutningene etter tidligere kriger, som Jemtland, Herjedalen, Bohuslen, Halland, Skåne og Blekinge. Noe av det mest betydningsfulle var at Sverige mistet sin krigshissige kong Karl 12., hovedmannen bak krigen, ved Fredriksten festning om kvelden 11. desember 1718. Etter det ebbet krigen langsomt ut og gikk etter 1720 over i det som i Sverige ble kalt frihetstiden, frihet fra det kongelige eneveldet. Men at den dansk-norske fellesmarinen vant sin del av krigen, er udiskutabelt. De siste årene våget nesten ikke svenskene seg utenfor Østersjøen, og hovedæren for det tilfalt Tordenskjold.

TORDENSKJOLDS RASKE KARRIERE ERGRET MANGE
«Ved Navnet Tordenskjold mindes vi om den dristigste og mest æventyrlige Søhelt, Norden kan fremvise i de nyere Tider». Slik blir sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold beskrevet i  Illustreret Danmarkshistorie for Folket af A. Fabricius, Odenske Boghandels Forlag, Miloske Bogtrykkeri 1889. Ingen kan betvile sannhetsgehalten i denne påstanden. Ved flere anledninger beseiret Tordenskjold og hans mannskap nærmest egenhendig den svenske sjøkrigsmakten gjennom en sjelden evne til å ta egne initiativ som overrasket både fienden og hans egne overordnede. Det hendte at han mislyktes, men det skyldtes gjerne at andre sviktet og motarbeidet ham. Han
maktet å skaffe seg mange fiender både gjennom de suksessene han oppnådde og de få fiaskoene han hadde. Det manglet ikke på misunnelse, og skadefryd fra motstandere på høyt nivå i etablissementet, inkludert admiralitetet, når det gikk dårlig, og til tider ble han motarbeidet og satt på sidelinjen. Dette skulle følge ham helt til siste slutt, ja, til og med etter hans død.

Han kunne med en viss rett ha sagt med Henrik Ibsens Peer Gynt: «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres». Men Tordenskjold jamret aldri. Han var ikke slik.

MOTSTANDERNE LÅ PÅ LUR – PÅ HJEMMEBANE
Hvorfor ble det slik? Den mest troverdige teorien er at hans tallrike misunnere og motstandere på mange nivåer var på utkikk etter måter å jekke ned sjøhelten på. Noen av Tordenskjolds samtidige fra Søkadetskolen var fremdeles bare løytnanter da han ble adlet og senere utnevnt til viseadmiral, og det var mange som følte seg urettferdig forbiseilt i kampen om ære og opprykk og fikk riper i selvbildet sitt. Dette var en tidsalder der image, titler, ære og stolthet var svært viktig for å oppnå anseelse og karriere.

    
«Ved flere anledninger beseiret Tordenskjold og hans mannskap nærmest egenhendig den svenske sjøkrigsmakten ...». Denne gang gikk det ut over de svenske 54 kanoners linjeskip Öland og fregatt Fenix på 30 kanoner.

1. oktober 1715 ble begge jaget på flukt, selv om det var mot de gjeldende instrukser å ta opp kampen mot en overlegen mot-stander. Tordenskjolds favorittfregatt Hvide Ørn var på 30 kanoner..

Intrigemakere og misunnere forsøkte å ta ham ved flere anledninger, men så lenge krigen pågikk hadde han vært for verdifull og beundret til å kunne gjøre noe med ham. Janteloven eksisterte lenge før Axel Sandemose gjorde litteratur av den – og den er jo egentlig dansk. I alle fall nevner Axel Sandemose både Ribe og Nykøbing som byer som kunne stå som modell. Han kunne kanskje tatt med hoffet og admiralitetet i København.

Ved et par anledninger hadde Wessel/Tordenskjold fått lynraske opprykk, hoppet over en offisersgrad og passert mange på ansiennitetsstigen til stor frustrasjon for de akterutseilte, men han var langt fra den første som hadde gjort det. Det var ikke mer uvanlig innen marinen enn at det fantes et eget ord for akkurat dét, springavancement. Og i krigstid med stort mannefall kunne det gå fort oppover.

GUNSTIGE KONTAKTER PÅ HØYESTE NIVÅ ER EN FORDEL
Peter Jansen Wessel skilte seg tidlig ut fra hopen. Han hadde kjent kong Frederik 4. helt fra dennes besøk i Trondheim i 1704, da den 14-årige skoletaperen Peter, rådmann Jan Wessels sønn, benyttet anledningen til å stikke av fra farens evinnelige mas om å skaffe seg et matnyttig yrke på landjorda. Han ville heller gå til sjøs, og ble med kongens følge til København. Det er uklart om det var som kahyttsgutt på lovlig vis eller som blindpassasjer. Etter å ha tilegnet seg praksis fra sjøen, blant annet i den lite ærerike slavefarten, kom han seg inn på Søkadetakademiet i 1709, etter to tidligere avslag. Det hjalp godt at kongen i egen person hadde gitt ordre om opptak. Peter ble tidlig god til å holde seg inne med Hans majestet kong Frederik 4.

Dette første steget på den sjømilitære karrierestigen var også et første steg på veien til å skaffe seg mektige fiender. Akademiets sjef kontreadmiral Christen Thomesen Sehested, som senere fikk sete i admiralitetet, ble lite begeistret over å bli overstyrt av kongen på den måten, bare på grunn av en ung norsk sjømann. Peter Wessel og Sehested kjente hverandre kanskje fra før, uten at akademisjefen ble mildere stemt av den grunn. Han hadde nemlig vært med i kongens følge under norgesreisen i 1704. Men etter hvert kom Sehested til å få et mer positivt syn på Wessel. Nordmannens nytteverdi var utvilsomt enorm.

Evnerik som han var hadde Wessel også evnen til å skaffe seg motstandere på høyt nivå, ikke minst fordi han tok snarveier utenom reglementert tjenestevei for å unngå eventuelle hindringer underveis. «Men vejen var snørklet til kongens gunst, specielt hvis man kommer til at træde en af de betydende personer på tæerne», sies det i Den danske flådes historie 1660-1720 av Jørgen H. Barfod. Det var flere som fikk langvarig ømme tær og sinn etter hvert som Peter Wessels karriere skjøt fart. Følgene av denne tåtråkkingen skulle han slite med resten av karrieren, og antakelig også etter døden.

SNARVEIEN TIL KONGEN
Han nølte aldri med å henvende seg direkte til kongen utenom tjenestevei, og ble alltid godt mottatt. Kongen deltok gjerne i festlig lag hos Tordenskjold i leiligheten hans i Strandgade 6 i Christianshavn. Der var det som regel full fart med skyting med saluttkanoner, til naboenes ergrelse og kongens glede. Majesteten var egentlig et festmenneske, men også en hardtarbeidende og pliktoppfyllende monark, den flittigste embetsmannen i riket, som Ludvig Holberg kalte ham. Han følte han trengte avkopling i lystigere lag, borte fra det tungsindige og dydige hoffet.

 

      

Holmens kirke er Marinens kirke. Det var kort vei fra Strandgade 6 til de obligatoriske høymessene. Alle måtte delta hver søndag, også Tordenskjold.
 
Tordenskjold leidde en femroms leilighet av unge Abraham Lehn i Strandgade 6 i Christianshavn. Her deltok kong Frederik i festligheter til naboenes ergrelse. Det ble skutt med saluttkanoner, så det hørtes godt når sjøhelten holdt fest. Tordenskjold bodde i første etasje, den lyse delen nederst til venstre for porten. Bygningen eies i dag av Den danske forfatterforening.

Anders Vestel Haga beskriver i sitt essay fra 2005 om Tordenskjold som administrator  under Den store nordiske krig forholdet mellom kongen og Peter Wessel slik: «Fyrsten gav ham plass på Sjøkadettakademiet i 1709 og utnevnte han til slutt som viseadmiral i 1719. Uten kongens støtte og uten sin administrative pågåenhet hadde Tordenskiolds lysende, militære karriere vært en umulighet». Det nære forholdet mellom kongen og sjømannen ergret mange ambisiøse personer som prøvde å albue seg fram til kongens gunst. Flere av dem hadde hukommelse som en elefant samtidig som de var tynnhudet som en liten pike.
FAMILIEN KOM FØRST
Men noen kunne sikkert ha mer gyldig grunn til å ergre seg over Tordenskjold, og ikke bare på grunn av hans egen karriere. Flere av slektningene hans gjorde tjeneste i fellesmarinen, og det hjalp godt at de bar samme navn som helten, i tillegg til at han gjerne ga dem gode anbefalinger og skussmål. Det sørget for medvind i karrieren, sannsynligvis til fortrengsel for andre, og det ga dem bedre utsikter enn vanlig dødelige kunne regne med. Yngstebroren Caspar, som hadde gått til sjøs elleve år gammel og deltok i kamper sammen med Peter, ble på den måten kaptein før han fylte 23, enda tidligere enn storebroren. Han ble adlet i 1720 som Caspar von Wessel, og nådde til slutt graden viseadmiral, som broren, selv om han langtfra var like dyktig.

«Det var åpenbart sammenhold i den store familie», skriver Jørgen H. Barfod om dette i Den danske flådes historie 1660-1720.




Kong Fredrik 4., eneveldig konge av helstaten Danmark inkludert Norge 1699-1730.

En sammenligning med fetteren Karl 12. er interessant. Forskjellen kunne ikke vært større. Karl var født til krig, levde i krig  og døde med støvlene på i ung alder. Etter å ha forlatt Stockholm i 1700 kom han ikke hjem til Sverige før i desember 1715, og aldri mer til Stockholm.

Frederik var uten evner og interesse for et liv i felten. Han trivdes best hjemme med sine elskerinner, fest og feiring, men han var også en hardt arbeidende monark med omtanke for samfunnets svake. Han gikk inn for å bedre bøndenes og de fattiges og foreldreløses kår, og lot opprette skoler for fattige barn.

Han hadde også sterk kulturhistorisk sans, og støttet utgivelsen av Tormod Torfæus´ store norgeshistorie Historia Rerum Norvegicarum i 1711.

For sin tid var han en myk mann, og
langt å foretrekke framfor enda en krigersk konge som Karl 12.     

EN EGENRÅDIG TRØNDERSK VIRVELVIND
Misnøyen var stor på mange nivåer også av andre grunner. Tordenskjold var på mange måter freidig og frisk som et uvær fra storhavet og forstyrret den vante orden. I Hans Christian Bjergs bok Glimt af Wessel Tordenskiold er han blitt beskrevet som en «hvirvelvind i en spindelsvevskrog», og mange ble forarget og støtt over hans utradisjonelle væremåte i et tradisjonsbundet og stivnet miljø. Det var etter hvert blitt mange edderkopper som satt i spindelvevkroken sin og ventet på å kaste seg over byttet. Og at en vanlig borger fra Trondheim ble adlet føltes tungt for mange fra gode, gamle og ekte adelsfamilier, selv om det var kongens strategi å redusere adelens makt og innflytelse.
VAR  VISEADMIRAL GABEL VIRKELIG MISUNNELIG?
Tordenskjolds sjef i nordsjøeskadren fra Dynekilen-tiden, viseadmiral og kammerherre Christian Carl Gabel som ble overkrigssekretær (forsvarsminister/forsvarssjef) i 1717, er av mange utpekt som den hovedansvarlige for mye av det negative som etter hvert skjedde, og særlig behandlingen av Tordenskjolds legeme ved bisettelsen. Han var Tordenskjolds overordnede under Dynekilen-aksjonen 8. juli 1716, og skal være blitt forbitret over at Tordenskjold høstet hele æren for den avgjørende seieren, og fordi han skulle ha handlet på egen hånd uten ordre fra sin overordnede. Dette er svært lite sannsynlig, fordi en gjennomgang av korrespondanse og begivenheter viser at det var nær kontakt mellom dem, og at Tordenskjold handlet i full overensstemmelse med og etter fullmakt fra sjefen sin.

Tordenskjold hentet i begynnelsen av juli 1716 en flåte med galeier og skytsprammer fra København for aksjonen i Dynekilen, og både det og aksjonen er gjerne blitt framstilt som hans egne påfunn. Det er helt urimelig. Noe slikt hadde ikke en fregattkaptein kunnet gjøre uten instrukser og fullmakt fra høyere hold, i siste instans admiralitetet. Orlogsverftet våket over «verdisakene» sine som en gnier på pungen sin. Det ga ikke bort sju fullt utrustede krigsskip med en besetning på over ni hundre mann uten videre. Selv ikke en person som Tordenskjold kunne møte opp og rekvirere en slik slagkraftig og kostbar flåtestyrke bare på sitt ærlige ansikt, særlig fordi han på dette tidspunktet  bare var fregattkaptein og ennå ikke hadde nådd berømmelsens tinde. Dessuten bekrefter samtidig korrespondanse, også til Kongen, på at han handlet etter Gabels ordrer i dette tilfellet. Begge hadde innsett betydningen av mer gruntgående fartøyer etter en trefning 3. mai ved Styrsö utenfor Strömstad forut for slaget i Dynekilen 8. juli, der de ikke hadde kunnet følge den svenske flåten på grunn av dybdeforholdene.

    
Christian Carl Gabel (1679-1748), viseadmiral og sjef for Tordenskjold under aksjonen i Dynekilen,
utmerket seg under flere sjøslag og var en dyktig administrator og sjøoffiser. Han arbeidet seg opp til å bli kammerherre og overkrigssekretær, tilsvarende forsvarsminister/forsvarssjef.

Han hadde det overordende ansvaret under oppkjøringen til Dynekilen, og det var en oppgave han løste godt. Det var kanskje ikke underlig at han følte at Tordenskjold fikk for mye av æren for suksessen på hans egen bekostning.

Portrettet er utført av Balthasar Denner

 

Dynekilen 1716

GABEL OG TORDENSKJOLD ARBEIDET EGENTLIG GODT SAMMEN
For uten Tordenskjolds seier i Dynekilen kunne kong Karl erobret Fredriksten festning og rykket inn i Norge for annen gang i 1716, og landet kunne gått tapt for Danmark. Det hadde garantert ikke kastet glans over eskadresjef Gabels navn eller gagnet karrieren hans. Dessuten hadde Peter Wessel gått sine egne veier ved tidligere anledninger med godt resultat, så noe slikt ville i tilfelle ikke kommet som noen overraskelse. Gabel hadde selv bedt om få ham under sin kommando i 1714 etter å ha sett hva han var god for. Han roste Wessel overfor kongen og foretrakk ham som kurér når det gjaldt å bringe viktige hastemeldinger til hovedstaden etter avgjørende seire som ved Kolberger Heide i 1715 og Dynekilen i 1716, vel vitende om at den som kom med slike gode nyheter ville få stjerne i boka hos kongen.

TO FRISKUSER
Og mye tyder på at Gabel og Peter Wessel hadde mye til felles, særlig før Gabel måtte begi
sjøen av helbredsgrunner og fikk sitt virke på landjorda, med et stort og tyngende ansvar som overkrigssekretær (forsvarssjef/forsvarsminister). Det kan være lett å få inntrykk av at Gabel var en pompøs og hoven type, ikke minst ut fra samtidige portretter, overvektig og utstyrt med parykk og behengt med ordener. Men man skal ikke skue mannen på parykken. Standspersoner skulle framstilles slik den gang. Det var bevis på suksess og velstand.

Førsteamanuensis Terje H. Holm skriver i sin artikkel 1716-1719 - Norge i sentrum i Forsvarsmuséets småskrift (nr. 22 – 2000), at Gabel som byråkrat ble ansett for å være litt av en friskus. Han hadde «... fått ord på seg for å ha vært noe vel optimistisk og dristig i sine planer. Som tidligere marineoffiser falt det ham kanskje lettere å være innstilt på å gripe en sjanse uten alltid å tenke på konsekvensene». Gabel skrev selv at han rev seg i håret av fortvilelse over den elendige tilstanden som hersket i marinen, og han ga tydelig uttrykk for sin mening overfor sine foresatte. Denne karakteristikken passer godt på Tordenskjold, og kan forklare hvorfor de to oppnådde så gode resultater sammen. De tenkte likt og syntes at det var bedre å ta sjansen på å få tilgivelse enn tillatelse. Men da var det best at det gikk bra.

SÅRET STOLTHET LIKEVEL?
Men dette skjedde for tre hundre år siden, synet på mangt og meget kan være vanskelig å forstå for oss i dag, og hva som foregikk i hodet på Gabel etter en tids grubling er umulig å si, der han nå seilte skrivebordet sitt på landjorda og var vitne til Tordenskjolds suksess. Han var en stolt og ambisiøs person, og hadde sikkert ikke forutsett all den viraken og hyllesten som ble hans ungdommelige og utadvente underordnede til del. Han følte kanskje at det ble hvisket og tisket bak ryggen på ham, og at han selv var blitt stilt i skyggen. Han fikk muligens en følelse av å ha næret en slange ved sin barm. Han hadde disponert styrkene sine på en effektiv måte under oppkjøringen til Dynekilen, og det var han som hadde hatt det overordnede ansvaret for suksessen. Til gjengjeld var det han som hadde måttet påta seg ansvaret for en eventuell fiasko. Det kunne kostet ham dyrt. Også han hadde konkurrenter og misunnere som ventet på en  anledning til å plassere ham på sidelinjen.

Christian Carl Gabel er blitt beskrevet som en smidig verdensmann med utpregede diplomatiske egenskaper, og han ville ikke hatt problemer med å manøvrere ugunstige situasjoner til sin egen fordel om han ønsket det, samtidig som han maktet å bevare et skinn av vennskap overfor uvenner eller konkurrenter for å holde seg inne med dem. Men dette var nødvendige egenskaper hvis man ville gjøre karriere i datidens hierarki.

SELVSTENDIGE INITIATIV OG AVGJØRELSER
Tordenskjold ble tidlig beskyldt og kritisert for å se bort fra ordrer og strategier, ja, for regelrett å bryte dem og seile sin egen kurs uten hensyn til hva hans overordnede mente og sa. Han mislikte den passive offisielle strategien med ikke å angripe fienden med mindre han var overlegen i styrke, og ble ved en anledning stilt for krigsrett for å ha gitt seg i kast med en langt sterkere fiende, med en sensasjonell forfremmelse som resultat. Denne selvrådigheten vakte en forbitrelse og motstand på høyeste hold som varte til hans død, og den bringes på bane den dag i dag som et negativt moment når Tordenskjold omtales.
Mye av denne kritikken er basert på manglende kunnskap om sjøkrigen og kommandoforholdene i seilskutetiden, og de rådende forhold i marineledelsen. Det glemmes ofte at så snart skutene var utenfor signalflaggs avstand måtte skipssjefen operere mer eller mindre på egen hånd og ta selvstendige avgjørelser og initiativ ut fra de rådende forholdene. Som en følge av dette måtte ordrer og instrukser nødvendigvis formes generelt og tolkes temmelig romslig. Det var et ansvar ikke alle våget å ta.

Og like lite som Knut Sveinsson den mektige, konge over Danmark, Norge og England sju hundre år tidligere, kunne den langt mindre kraftfulle Frederik 4., eneveldig konge i Danmark-Norge, herske over vær og vind, tidevann og strøm, og slett ikke over fiendens disposisjoner. Tordenskjold hadde mindre gode erfaringer med kommunikasjonen med hovedstaden og toppledelsen. Så lenge han opererte på egen hånd kunne og måtte han stort sett handle etter sitt eget hode, slik fregattkapteiner gjerne hadde som oppgave med sine hendige og raske skuter. Han følte seg hemmet av den passive konvoieskortetjenesten han i perioder ble belemret med. Den var viktig nok, men det var en oppgave en gjennomsnittsoffiser kunne utføre. En viktigere oppgave hadde vært å rekognosere og drive etterretning på svenskekysten for å finne ut mest mulig om fienden og hans bevegelser, og å knuse den svenske kaper- og orlogsvirksomheten som utgikk fra Göteborg. Det var en oppgave Tordenskjold med sine helt spesielle evner og sitt gode kontaktnett på svenskekysten passet godt til. Dette var noe hans overordnede i admiralitetet ikke alltid innså verdien av. Det har de høstet kritikk for i senere historieskriving.

Det var ikke før i Dynekilen han hadde kommandoen over en egen eskadre, og det måtte nødvendigvis virke disiplinerende, uten at det la noen demper på initiativ og virketrang. Hovedformålet var uansett alltid det samme, å slå svenskene med alle de midlene han fant nødvendig. Det kunne aldri bli feil å gå løs på fienden når anledningen bød seg.

PASSIVE LEDERE OG HISTORIENS LÆRDOM
Tordenskjold fikk innsikt i nordisk sjøkrigshistorie da han gikk på Søkadetakademiet i København, og han må ha notert seg de feilgrepene som hadde preget flere av sjøslagene på 1600-tallet, feil som ble gjentatt langt opp i Den store nordiske krig. Det var et problem med ukyndig, ubesluttsom og forvirret ledelse, frykt for å  ta selvstendig ansvar, og fravær av gjennomtenkt strategi og taktikk, i tillegg til mangel på kunnskap om fienden og hans disposisjoner. Det siste var Tordenskjolds kjepphest. Slike mangler førte til at få, om noen av slagene hadde fått avgjørende betydning for forholdet mellom de krigførende partene, men de resulterte i unødvendige tap av mannskap og materiell.

    
Slaget ved Øland 1. juni 1676 var et godt eksempel på sviktende ledelse på svensk side. Øverstkommanderende var friherre Lorenz Creutz som var sivil embets-mann. Denne land-krabben hadde kom-mandoen over 52 orlogsskip og 12 000 mann.

De svenske regal-skipene Kronan, Svärdet og Äpplet gikk tapt under og etter slaget.

Passiviteten og ubesluttsomheten som tidvis hadde preget sjøkrigføringen, førte til at den svenske orlogseskadren og kaperskipene med stasjon i Göteborg og langs østersjøkysten lenge fikk være i fred, og uforstyrret kunne terrorisere både sivil og militær sjøfart i flere år. Bare i året 1710, ett år inn i krigen, var mer enn hundre danske og norske skip til en verdi av 240 000 riksdaler blitt kapret med tap av last og mannskap, og det ble ikke bedre de neste årene. Norge var avhengig av tilførsel av forsyninger fra Danmark, og landet kom som en følge av disse tapene i en vanskelig situasjon. Danmark led også fordi tilførselen av viktige produkter fra det ressursrike Norge uteble.
En av kaperrederne i Göteborg var så effektiv at han ble litt av en helt i sin samtid. Det var Lars Gathenhielm, «Lars i Gatan», som hadde en kaperflåte på over femti kaperskuter og erobret mer enn åtti til. Han kunne operere som han ville i lange perioder, uforstyrret av fienden. Tordenskjold klødde etter ha få has på ham, men ble satt til andre oppgaver.

KAPERPLAGEN
Nøytral tonnasje led like mye som fiendtlig. Store sjøfartsnasjoner som England og Nederland var også sterkt plaget av kapernes virksomhet. De var helt avhengige av korn og viktige strategiske materialer som trelast og tømmer, hamp, lin, tjære og bek fra Russland og de baltiske områdene. Det ble så ille at Storbritannia sendte kontreadmiral Sir John Norris til Østersjøen i 1715 med en eskadre på ikke mindre enn 20 skip, både for å konvoiere britiske og nøytrale handelsskip, og få i stand ordninger og holde øye med den krigshissige og uberegnelige Karl 12. Norris hadde dermed både militære og diplomatiske oppgaver.



Kontreadmiral, Admiral of the Blue, Sir John Norris (ca 1670-1749), ble sendt til Østersjøen i 1715 med en eskadre for å holde øye med svenske kapere og sørge for fri gjennomfart for internasjonal skipsfart. Han var stasjonert der helt til 1727, med avbrudd fra høst til vår hvert år, dvs da isen hadde lagt seg.

Han hadde vært til sjøs siden han var ni år gammel og der ble han lenge og vel. Siste store oppdrag var i 1745, da han i en alder av 75 år fikk i oppgave å avverge et fransk invasjonsforsøk. På grunn av kontrari vær ble angrepet avblåst.

Sir John kunne ha blitt Tordenskjolds svigerfar.
På sin siste reise var han nemlig underveis til England for å gifte seg med Norris´ datter Lucy,
i tillegg til å være hospitant ved Royal Navy.
Slik skulle det ikke gå. 12. november 1720 ble han drept i en fikset duell i Nord-Tyskland.


Sir John Norris, malt av Godfrey Kneller i 1711.
     

Kong Karl gjorde nemlig ingenting for å redusere den innbringende kapervirksomheten til tross for at han risikerte å komme på kant med Storbritannia. Siden kongen selv hadde godkjent opprettelsen av det svenske kapervesenet i 1710 mens han var i landflyktighet, var det ikke så underlig at han var lite interessert i å redusere virksomheten. Sverige nærmet seg konkurs etter alle årene med krig, og trengte alle inntekter landet kunne skrape sammen.

Det ble enklere etter at kongen var falt ved Fredriksten festning i desember 1718 og den endelige fredsslutningen i 1721. Likevel var Norris stasjonert med en eskadre i Skandinavia helt til 1727 for å trygge trafikken gjennom Øresund og i Østersjøen, for Sverige fortsatte å være et usikkert element når det gjaldt forholdene til landene i området.
ADMIRALITETET SVIKTET
Til tider lot det danske admiralitetet de svenske kaperne herje fritt. Den danske generalstabens senere vurdering av forholdene i året 1713 sier mye: «Meningsløst er det å holde den kostbare flåte i sjøen uten å bruke den, og harmelig er det å se den ligge slagferdig i et musehull uten å benytte den gunstige chance, der tilbød sig, blott fordi den forsømte å skaffe sig pålitelige efterretninger. Mange penger hadde felttoget kostet, og intet utbytte hadde det gitt; men den danske flåte hadde aldri hatt en svakere og udueligere fører». Denne udugelige lederen var ingen ringere enn kong Frederiks egen halvbror, generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve, men implisitt er det en sterk kritikk av den aller øverste militære lederen, kongen selv. Det hadde avgjort vært behov for flere ledere og offiserer av Tordenskjolds kaliber.

    




Ulrik Christian Gyldenløve (1678-1719) var kong Kristian 5.s sønn utenfor ekteskap. De danske kongenes uekte sønner het det samme, og det er ikke lett å skjelne mellom dem. Det mangler ikke portretter å gå seg vill blant, for eksempel hadde Kristian 4. Kvart to sønner utenfor ekte-skap som begge het Ulrik Christian Gyldenløve med to forskjellige kvinner.

Den «svake og uduelige» flåtesjefen ser ikke ut som noen sjøulk, og det var han heller ikke. Ettertiden har kritisert ham temmelig skarpt for manglende initiativ og ledelse. I samtiden ble han ikke åpent kritisert siden det ville tangert majestetsfornærmelse, og det var ikke ufarlig.


I Den danske flådes historie 1660-1720 av Jørgen H. Barfod, sies det på en litt mer diplomatisk måte: «Gyldenløves afgjørelser vedr. søoffiserskorpset var imidlertid  ofte præget af hans luner og tilfældige påvirkninger, og da Frederik 4. ikke selv var en søens mand blev hans afgørelser præget af tilfældigheder».

For Tordenskjolds og alle andres øverste sjef kongen hadde svært liten innsikt i og interesse for sjøkrigen, og både kongen og admiralitetet forholdt seg ofte passive og unnfallende. Tordenskjold likte dårlig å være underlagt så lite kampvillige overordnede, og han visste godt hva han gjorde da han følte han måtte ta initiativ på egen hånd.

DET VAR BLITT LANG VEI TIL HOVEDSTADEN
Etter at Bohuslen, Halland og Skåne, sammen med Blekinge på sørøstkysten, var blitt avstått til Sverige ved fredsslutningen i Roskilde i 1658, var det blitt umulig å kommunisere med København via landeveien slik det hadde vært da Norge strakte seg helt til Konghelle (Kungälv) med den sterke Bohus festning, og Sørvest-Sverige minus Göteborg-enklaven, var dansk. Sjøveien var blitt eneste mulighet, og det kunne bli en lang og vanskelig reise fra norsk farvann til de bestemmende myndighetene i hovedstaden, dvs kongen og admiralitetet. I harde isvintre var det ekstra ille. Da kunne forbindelsene bli helt brutt selv på den korte strekningen mellom Norge og Nord-Jylland (Skagen og Fladstrand/Fredrikshavn), skip frøs inne og det ville kunne ta uker å innhente nye instrukser, om de overhodet nådde fram. Ofte var det praktisk talt «umulig at befordre den frie Correspondance og Commerce mellem Danmark og Norge», som en treffende beskrivelse lyder. Også om sommeren kunne det være problemer med kommunikasjonen om værforholdene var kontrari og med fiendtlige sjøstridskrefter i farvannet.

Det var med andre ord ugjørlig både å gi og følge instrukser og ordrer i detalj. Det kunne handle om timer for å utnytte tidevannet og gunstige strøm- og vindforhold, og det gjaldt å slå til når anledningen bød seg. Og det gjorde Tordenskjold til gagns, ikke minst ved aksjonen i Dynekilen. Det var livsviktig å hindre beleiringsutstyret fra de svenske transportskipene i å bli transportert mot Fredriksten festning, og stille, strøm, tåke og kontrari vind kunne spolere det hele.

For det var nettopp det som skulle komme til å skje under det svenske angrepet mot Norge sommeren 1814. Den overlegne svenske orlogsflåten lå ved Koster med fire linjeskip og fem fregatter, klar til å knekke den norske motstanden mot unionen som var blitt påtvunget Norge etter inngåelsen av Kieltraktaten 14. januar 1814. I tillegg lå det en mengde rokanonbåter og andre armerte fartøyer i Dynekilen, klar til å rykke inn i Hvaler-sektoren. Men på grunn av vindstille og motstrøm over Sekken mellom Koster og Hvaler ble aksjonen forsinket med en uke, og de underlegne norske styrkene fikk tid til å områ seg og retirere med meget beskjedne tap. Om Tordenskjold hadde nølt da han lå ved Grisebåene natten mellom 7. og 8. juli 1716 kunne han risikert å oppleve det samme, og at hele Dynekilen-angrepet gikk i stå, ja, rett og slett ikke var blitt noe av. Da kunne Karl 12. fått det beleiringsutstyret han var avhengig av, nedkjempet Fredriksten og marsjert inn i Norge i et nytt erobringsforsøk.


Tordenskjold gjorde det eneste rette da han uten å nøle gikk inn i Dynekilen tidlig på morgenen 8. juli 1716 under gunstige forhold.

Bildet viser det svenske angrepet på Fredrikstad festning 4. august 1814. På grunn av vindstille og mot-strøm over Sekken var angrepet blitt forsinket en hel uke. Hadde ikke Tordenskjold handlet så raskt kunne kong  Karl 12. ha erobret Norge:

Litografi av J. F. Heland     

I mangt og meget lignet han sin store engelske kollega Horatio Nelson som bokstavelig talt satte kikkerten for sitt blinde øye for ikke å se admiralens signaler, eller for den saks skyld komman-danten på Oscarsborg festning 9. april 1940, oberst Birger Eriksen, som brente løs mot ukjente skip i morgendisen. Alle kunne ta selvstendig ansvar, og tenke og handle selv i større grad enn de fleste andre. Men på enkelte hold ble de lite populære nettopp av den grunn.

MOTSTRIDENDE ORDRER
Tordenskjold måtte på en måte tjene to herrer, kongen i København og Slottsloven i Christiania, som var den norske regjeringskommisjonen med sete på Akershus festning. Den var i virksomhet fra 1704 til 1720, og skulle styre Norge på kongens vegne, men uten å ta viktige selvstendige avgjørelser. Det sistnevnte kravet falt kommisjonen meget lett. Det hendte han mottok to sett instrukser, og  det var ikke alltid mulig å følge begge. Selv ikke Tordenskjold kunne være to steder på én gang, selv om svenskene av og til hadde en følelse av akkurat dét. Da måtte han handle slik han selv fant best ut fra de rådende forholdene, i motsetning til andre offiserer, som
i vanskelige tilfelle som krevde selvstendig hjernevirksomhet og initiativ, heller foretrakk landligge. Den stående instruksen om ikke å gi seg i kast med fienden med mindre man var overlegen i styrke,virket av og til som en sovepute.

Nølende og usikker var Tordenskjold i hvert fall ikke. Det kunne stille andre i et lite flatterende lys, men sett på bakgrunn av den passive og talentløse overordnede krigsledelsen framstår kritikken av Tordenskjolds kampvilje og evne til å ta selvstendige initiativ som grunnløs. I dag som den gang.
    
Peter Jansen Wessel Tordenskjolds våpenskjold. Beskjedenhet var ingen dyd for datidens heraldikere. Det gjaldt å promotere seg selv, å skape seg et bestemt image.

De fire feltene i skjoldet har sterk symbolikk, og det er ingen tvil om at sjøhelten kjempet for Danmark. I øverste felt til venstre er navnet Tordenskjold framstilt med lyn og torden, øverst til høyre er Vita Örnen, erobret fra svenskene i 1715. Nederst til venstre er to kanoner i kryss med tre skudd, som er det danske løsen, identifikasjonssignalet, og nederst til høyre er den norske løven.

Våpenskjoldet er et kraftfullt og effektivt symbol på alt Tordenskjold sto for. Det er
som om vi kan høre kanontordenen gjennom de tre hundre årene som er gått.

TORDENSKJOLD HANDLET DA ANDRE SVIKTET
Både Norge og Danmark har all grunn til å være takknemlig for Peter Wessel Tordenskjolds påståtte egenrådighet og mangel på disiplin, som i virkeligheten var en sjelden evne til å ta selvstendig ansvar under en kritisk tid. Det var det ikke mange som våget under en enevolds-konge, særlig ikke på svensk side med en fryktet konge som Karl 12. Uten disse egenskapene er det ikke godt å si hvordan det ville gått i krigen mot Sverige under krigerkongens ledelse. Landene våre kunne sett helt annerledes ut uten Tordenskjolds innsats.
_______________________
Kilder:
A. Fabricius: Illustreret Danmarkshistorie for Folket, Odenske Boghandels Forlag, 1889
Jørgen H. Barfod: Den danske flådes historie 1660-1720, København 1997
Hans Christian Bjerg: Glimt af Wessel Tordenskiold
Terje H. Holm: 1716-1719 - Norge i sentrum i Forsvarsmuséets småskrift nr. 22 – 2000
Vidar Lund: Tordenskjold og slaget i Dynekilen, Maritimt Magasin 4/2010 – 3/2011 og Skuteposten på klubbens hjemmeside
Anders Vestel Haga: Tordenskjold som administrator  under Den store nordiske krig, 2005
Diverse internettkilder
Bilder fra egen samling