1800-tallet kalles De Hvite Seils Storhetstid. Da den industrielle revolusjon skjøt fart i Europa, opplevde man en kraftig etterspørsel etter skuter som kunne frakte råstoff og ferdigproduserte industrivarer, samt drive handel mellom Europa og de europeiske koloniene i Asia, Afrika og Oceania.

Tiden omkring 1850 settes gjerne som et skille i norsk sjøfartshistorie. Årtidene før 1850 kunne nok også oppvise en viss tonnasjeoppgang, men den hadde vært av beskjeden format. Norsk sjøfart hadde i første rekke vært basert på trelastfarten fra svenske Østersjø-byer til England, Holland og Frankrike.

Etter 1850 blir hele kloden tumleplass for norske skuter. Fra da av går man inn i en periode kjennetegnet ved en rask utvikling både tonnasjemessig sett, og når det gjelder skutenes virkeområde. Den norske handelsflåte ekspanderte kraftig. Årsaken var økt transportbehov som følge av den industrielle revolusjon, liberalisering av handelen gjennom opphevelsen av de britiske navigasjonslovene og krigskonjunkturene som følge av Krimkrigen tidlig i 1850-årene.

Navigasjonslovene som ble vedtatt allerede i 1651 krevde at all handel med de britiske koloniene skulle foregå på engelske skip, i tillegg skulle varer til England fra andre land enten fraktes på engelske skip, eller på skip som var hjemmehørende i eksportlandet. Men alt har sin ende, noen kom til fornuft, navigasjonslovenes tid var over i 1849, da hadde den vart i 198 år. En lov som stoppet den frie handel, og som aldri skulle vært vedtatt.

Opphevelsen av de engelske navigasjonslover helt på tampen av 1849, er for ettertiden blitt stående som selve startsignalet for de norske seilskutes storhetstid på havet, i annen halvdel av det 19. århundre. Den 5. januar 1850, fem dager etter navigasjonslovenes opphevelse, ankret en norsk seilskute opp i London havn som første med en ladning trelast fra Canada. Det er det vi kaller, godt beregnet. I perioden 1849 til 1880, ble den Norges handelsflåte femdoblet. Norge rykket opp blant verdens største skipsfartsnasjoner, i selskap med Storbritannia og USA.

Ser vi 42 år tilbake i tiden, med utgangspunkt i opphevelsen av navigasjonslovene, fikk de norske redere også da, store problemer med å bygge opp seilskuteflåten. Ikke nok med at navigasjonslovene som da hadde vart i 156 år, satte en stopper for handel med land utenfor Europa, nå ble vi også hindret i å drive handel med land i Europa. Året er 1807, og det skulle bli verre. Da Napoleonskrigen satte inn for fult dette året, fikk vi besøk av den engelske armada som blokkerte norskekysten og hindret de norske seilskutene i å forlate landet. Det som i tillegg ble et stort problem, var at engelskmennene kapret over halvparten av de norske skipene.

Da Napoleonskrigen var slutt, satt de norske redere ribbet tilbake. Problemene for norsk skipsfart fortsatte i lang tid etter at krigen sluttet i 1814. Det som skjedde etter 1814, blir for mye å komme inn på nå. Men en ting er helt sikkert, 35 år senere, sett fra krigens slutt, var de norske seilskuter der de skulle være, under fulle seil på alle hav, De Hvite Seils Storhetstid, var begynt, handelen på hele kloden var i gang.

Godt jobbet

Sven H. Røstgård