Man vet ikke hvem som oppfant kompasset, eller hvor det først ble brukt. De første spor finner man i gamle greske skrifter (ca. 650 f.Kr.). Kineserne kjente meget tidlig til magnetsteinens egenskaper. Ifølge en kinesisk ordbok fra 121 f.Kr. er dette "en stein som kan gi nålen en retning". Kineserne brukte den til å vise sør-retningen, idet de la den på et trebrett som fløt i vann. Man vet ikke hvorvidt oldtidens folk brukte magneten til å vise vei til sjøs og til lands. Derimot er det kjent at araberne brukte magneter om bord i sine fartøyer på 700-tallet. Også i gammel nordisk litteratur nevnes magnetsteinen, bl.a. i forbindelse med bosetting i Island 874.

I 1302 anbrakte en ukjent navigatør fra Amalfi vindrosen på kopassnålen, og dette året regnes som den tradisjonelle tidspunkt for oppfinnelsen av skipskompasset. Noen særlig forbedringer av dette ble ikke gjort før man fikk fartøyer av jern og stål. Særlig har Lord Kelvin bidratt meget til utviklingen av det moderne magnetkompass. Siden magnetnålen pekte i retning av Polarstjernen, trodde mange at det var denne som trakk på nålen. Den første vitenskapelige forklaring av forholdet ble gitt av William Gilbert i 1600.

Man var tidlig oppmerksom på at kopassnålen ikke alltid viste sant nord, og instrumentmakerne ble lenge beskyldt for å lage dårlige kompasser. Det ble etter hvert klart at avvikelsen var en realitet man burde regne med. Full sikkerhet for dette fikk man først etter Columbus store sjøreise i 1492, da det viste seg at avvikelsen (misvisingen) forandret seg med stedets lengde.


Kompassrose fra ca. 1710