Nå femti år etter at vi som folk igjen ble fritt, er det lett å vie seg minner om egne opplevelser og tap. Vi har alle som er her våre helt private erindringer fra krigen og ikke minst fra den 8. mai, selve frigjøringsdagen.

Tilsammen blir disse minner hele vår sjømannsstands historie - helt fra september 1939 til denne dagen for femti år siden.

I dag vil jeg forsøke å se denne merkedagen fra en litt annen synsvinkel.

Jeg vil spørre: Hva vil leve i minnet til de generasjoner som kommer etter oss som befant seg på krigshavet.

Og vi på krigshavet var de 30.000 sjøfolkene på handelsflåtens vel 1.000 skip ved krigens start, de som seilte på alle verdenshav: I Atlanteren, Middelhavet, Stillehavet og på Murmansk, og som deltok ved alle store landgangsoperasjoner på det europeiske kontinent. Det var de som bragte krigsmateriell, tropper og forsyninger og dermed holdt forsyningslinjene åpne, i konvoifart eller alene.

Og vi på krigshavet omfattet de 7.400 mann i marinen, mange av dem kom fra handelsflåten, og som med sine nærmere 120 fartøyer gjorde marinetjeneste i Atlanterhavet og Ishavet, angrep tyske sjøkrigskrefter på norskekysten, sveipte miner i Middelhavet, Persiske Bukt og rundt Storbritannia, samt eskorterte handelsskip i konvoi.

Og vi på krigshavet omfattet 1.798 norske skyttere og 195 væpningsoffiserer som også kom fra handelsflåtens besetninger. Det var av stor psykisk og praktisk betydning at handelsflåten ble bevæpnet. Skytset ble krigen gjennom betjent også av skipenes dekksmannskaper som fikk god opplæring av de spesialutdannede skytterne og væpningsoffiserene Norge selv utdannet, først og fremst i Dumbarton i Skottland og i Lunenburg i Canada.

Hva står igjen etter oss, vi som seilte på krigshavet? Det første som melder seg er selvfølgelig de som ga det ytterste: Sine liv. Nesten 5000 militære og sivile sjøfolk omkom for vår felles sak. Felles for de fleste av dem var at de hadde livet foran seg. De eldre ombord hadde familie, hustru, barn og kanskje barnebarn som ventet hjemme. De yngre sto på terskelen til yrkes- og familieliv. Mange av dem var såvidt myndige. Deres offer vil så lenge det er nordmenn i live bli stående som det ytterste vitnesbyrd om fedrelandskjærlighet og plikttroskap.

Ved siden av dette ufravikelige faktum tror jeg fremtidens generasjoner vil merke seg at ikke ett norsk skip vendte om og dro hjem til det hærtatte hjemland. Den politiske enighet mot quislingstyret var helt enstemmig, ingen sviktet enda muligheten til å dra hjem så åpenbart var tilstede ved krigens utbrudd. I stedet ga skip og menn seg ut i det store intet i full bevissthet om at de avskar seg kontakt med alle kjære hjemme, for hvor lang tid visste ingen.

Og hjemme satt familier, mødre, koner, forloveder, kjærester og søsken, og visste så å si intet. I den stille armé i Norge gikk kvinnene foran. De vendte på krona, drev matauk, sydde klær og oppdro barn. I vår tid med telefon og telefaks kan vi nesten ikke forestille oss den uvisshet familiene hjemme i Norge levde i gjennom mange år. Det var bare tilfeldigheter om et og annet Røde Kors-brev eller telegram nådde frem og meldte om mann, sønn eller kjæreste.

I dag kan det også være grunn til å minne om hvor nær tapet de allierte var, og hvilken rolle nettopp krigsseilerne spilte - på hengende håret så å si.

Den andre verdenskrig er full av nestenkatastrofer for de allierte. I dag er det lett å se at uten Titos evne til å binde store tyske troppestyrker på Balkan høsten 1941, ville tyskerne kanskje ha tatt Moskva før jul 1941. Det ville vært katastrofalt for den allierte krigsinnsatsen.

På samme måte fantes det nestenkatastrofer på krigshavet. For øyriket Storbritannia, den siste frie post i Europa, var den norske tankflåtens transportinnsats den aller viktigste, især i første krigsår før USA ble trukket inn i verdenskrigen.

Holder vi britiske skip utenfor utgjorde den norske tonnasjen 26 % av den samlede tonnasje som anløp Storbritannia i 1940, og hele 43 % i 1943. Etter at amerikanske skip ble satt inn i denne farten sank den norske andelen, men det er anslått at norske skip bragte vel 6,5 % av alle tørre laster, og bortimot

19 % av oljen som kom til Storbritannia i krigsårene.

Den norske handelsflåten fraktet flybensinen som skulle til for å holde de engelske Spitfire-flyene i luften for å vinne "The Battle of Britain". Igjen var det på hengende håret, for hadde Göring fortsatt å bombe de engelske flyplassene litt lenger, ville ikke britene fått opp sine RAF-fly. Da ville Hitler ha erobret luftherredømmet, noe som var en forutsetning for hans "Operasjon Sjøløve", invasjonen av De britiske øyer. Og igjen, uten bensinen, selve livsforbindelsen til kontrollen med luften over England, ville vår viktigste allierte ligget der nesten forsvarsløs for det aggressive Luftwaffe.

Det er i denne sammenheng at den norske handelsflåtens innsats får sin virkelige storhet, sitt virkelige format. Vi visste det da, vi som seilte, at vår virksomhet var av største betydnng. Men vi visste ikke at vi var så nær katastrofen og at vår egeninnsats var av så vital betydning blant årsakene til at det gikk godt til sist, sammen med de mange andre som i sum utgjør vårt lands krigsinnsats. I internasjonal sammenheng er vi naturligvis blant mange.

I dag er det også naturlig å minnes de andre alliertes tap. På mange vis slapp vi lett her hjemme. Det gjør ikke den enkeltes tap lettere å bære, eller forringer vår innsats. Det bør heller stemme oss til takknemlighet og ærbødighet. Vi var en del av en enorm innsats for frihet og selvstendighet, stilt overfor en fiende som i brutalitet og skjendighet ikke er overgått hverken før eller senere i dette århundret. Det er på norsk initiativ reist flere minnesmerker i utlandet, blant annet en minneplate i Liverpool, en minnestein i New Yorks Battery Park, og en minnestein i Londons Hyde Park.

Inskripsjonene uttrykker en takk fra Norge for den hjelp og vennlighet vi på utefronten møtte i Storbritannia og USA.

På steinen i Battery Park heter det blant annet: "The Norwegian Merchant Marine and The Royal Norwegian Navy in Memory of help and hospitality shown during our mutual struggle for freedom and peace...". På steinen i London lyder avslutningen: "We thank the British People for friendship and hospitality during the second world war. You gave us a safe haven in our common struggle for freedom and peace".

Når vi i dag bøyer oss ved dette vakre monumentet, i respekt for de tap som krigsseilerne og marinens folk har lidd, og for de påkjenninger mange har stridd med etterpå, overlevende og etterlatte, så er det i visshet om at deres offer var enormt viktig for oss som overlevde, for vårt land og for hele det frie Europa.

Vi ærer deres minne!