Av: Vidar Lund


Søndre Kaholmen med Oscarsborg festning. Festningsvollen ble anlagt av straffanger. Hovedbatteriet er
sydvendt med fire store Krupp-kanoner, og østre løp er dekket av tre Armstrong-kanoner.

Oscarsborg er festningen alle har hørt om men ikke mange vet så mye om. Den har en historie
som går tilbake til 1628. Da la kong Kristian 4. Kvart fram planer om befestning av Søndre
Kaholmen ved Drøbak til forsvar av den nyanlagte byen Christiania, kanskje som et resultat av
30-årskrigen som raste i Europa, der både dødsfienden Sverige og Danmark-Norge var involvert.
Den første befestningen ble anlagt på 1640-tallet som et blokkhus med kanoner, og det skulle bli
det første anlegget i det som ble hetende Drøbaksund befestning. Stedet var godt valgt på det
trangeste stedet i sundet og med ubegrenset sikt sørover. Men i årenes løp skjedde lite som tilsa
at anlegget skulle styrkes vesentlig, verken på Kaholmen eller på fastlandssiden.

DET TILSPISSER SEG SOMMEREN 1814
Men det skulle bli usikre tider etter hvert, og det skulle oppstå en virkelig alvorlig krise. Norge
kom i krig med Sverige og Storbritannia under Napoleonskrigene 1807-14, Sjuårskrigen, og det
skyldtes at kronprins Frederik, senere kong Frederik 6., etter flåteranet i København i september
1807 mer eller mindre ble presset til å gå med Frankrike i kampen mot Storbritannia og dets
allierte, deriblant Sverige.

Krigen foregikk for det aller meste til sjøs, i Kattegat, Skagerak og nordover langs kysten vår, der
fiendtlige flåtestyrker blokkerte havnene og erobret norske og danske handelsskip. De var så godt
som fritt vilt siden praktisk talt hele den dansk-norske fellesflåten var blitt ført til England for å
hindre den i å falle i franske hender. Det var en ikke helt urimelig begrunnelse. Etter det
katastrofale nederlaget ved Trafalgar i oktober 1805 hadde franskmenn og spanjoler lite å stille
opp med mot Royal Navy. Det kunne jo tenkes at Napoleon kunne få lyst på vår fellesflåte.
Fellesflåten vår hadde vært blant Europas største, men nå var det bare et halvt dusin brigger igjen,
som hadde ligget i Norge under britenes angrep i september 1807, samt to linjeskip i danske
farvann som ikke overlevde lenge. Det ble nødsår som kostet tusener av mennesker livet. Henrik
Ibsen gir et levende inntrykk av situasjonen i diktet Terje Vigen. Situasjonen kan ganges med
flere tusen skjebner. Det bidro kaldere klima og uår til.

Briggene gjorde etter forholdene en god innsats, sammen med mange rokanonbåter og et stort
antall kaperskip som ble utrustet av private redere, samt kystbaterier. Flere britiske skip ble
erobret. Likevel var overmakten uimotståelig, og da det nærmet seg året 1814 var situasjonen
kritisk. Lite mat etter blokade og uår, ikke noe sjøforsvar å snakke om, og hæren var underernært
og dårlig utrustet om det skulle komme til landkrig.

BESKJEDEN NORSK MOTSTAND
Etter at nordmennene nektet å godta Kieltraktaten i januar 1814 som ga Norge til Sverige, nærmet
alvoret seg. At de valgte den danske prinsen Kristian Frederik til norsk konge og vedtok en ny
grunnlov ble sett på med stort alvor av Sverige og de fire stormaktene som hadde sittet rundt
forhandlingsbordet i Kiel og avgjort Norges skjebne. De sta nordmennene var ikke til å rikke. Nå
hadde de både en egen konge og egen grunnlov. Det var verdt å kjempe for. Det var vanskelig å
unngå en krig med Sverige, og angrepet satte inn utpå sommeren.

Hovedstaden Christiania ble aldri direkte truet, men det var blitt bygget to skanser med 18-punds
kanoner på Hovedøya i 1808 som utenverk for Akershus festning. Tretten av disse kanonene ble
flyttet til Søndre Kaholmen på forsommeren 1814 da krisen hadde tilspisset seg for alvor.

Svenskene satte inn marinen mot Hvalersektoren, men noen sjøkrig ble det ikke, for de beskjedne
norske sjøstridskreftene trakk seg over til Vestfold der briggene lå. De kamphandlingene som
forekom på land viste at det avmagrede norske forsvaret ikke hadde noe å stille opp mot den
svenske hæren, som ble ledet av kronprins Karl Johan. Han kom nesten rett fra seieren over
Napoleon under Folkeslaget ved Leipzig høsten 1813, der den svenske styrken hadde utgjort
nordarméen.


Under krigen i 1814 ble Fredrikstad festning angrepet av svenske orlogsskip. Festningen kapitulerte
uten spesielt iherdig motstand.

Her ser vi linjeskipet Gustav den store på 80 kanoner og to fregatter samt flere kanonbåter.
Den svenske overmakten til sjøs var total.

Men med våpenhvilen i Moss 14. august 1814, Mossekonvensjonen, ble det endelig fred, og det
endte som kjent med at Norge fikk stor grad av selvstendighet, og en grunnlov som var
usedvanlig liberal. Kanonene på Kaholmen ble ført tilbake til Akershus festning, heldigvis uten at
det var blitt åpnet ild. Krisen var over.

SVAK BEMANNING - GRUNNLØS KRITIKK
Det ble reist skarp kritikk mot den måten forsvaret av Norge ble ført på, og over at hæren ikke
kjempet videre. Kritikerne har sett bort fra den overveldende svenske overlegenheten på alle
områder. Mot den krigsvante svenske hæren som var ledet av Jean Baptiste Bernadotte, Karl
Johan, en av Napoleons tidligere marskalker, hadde de utrente og dårlig utrustede norske
soldatene lite å stille opp med, og borte var den store fellesflåten som hadde ført forsterkninger og
forsyninger til landet i tidligere krisesituasjoner.

De danskfødte offiserene og embetsmennene var blitt kalt hjem til Danmark etter Kielerfreden 14.
januar 1814, og det var bare 39 marineoffiserer igjen. Av dem var bare fire kapteiner, og høyeste
grad var kommandør. Den norske marinen besto av småfartøyer, de største var briggene med 18-
20 kanoner. Svenskene hadde fire linjeskip med 278 kanoner og fem fregatter med 144 kanoner.
Det største linjeskipet var Gustav den store på 80 kanoner, så overlegenheten til sjøs var enda
større enn til lands. Det selvstendige Norge hadde ingenting å stille opp mot dette. Kanonene på
Kaholmen batteri ville ikke hatt noen mulighet til å stoppe et angrep på Christiania. Fortsatt
motstand kunne ført til en rasering og et blodbad ingen var tjent med. Det innså både kong
Kristian Frederik og kronprins Karl Johan. Ettertiden har vist at det var en klok avgjørelse uansett
hva skrivebordskritikerne har hevdet.


Sommeren 1814 ble Kaholmen batteri styrket med tretten 18-punds kanoner fra Hovedøya batteri.
Etter krisen ble de tilbakeført uten å ha vært i bruk.
Her er vestre skanse på Hovedøya som ble restaurert på 1990-tallet. Krutthuset er fra 1826-27.


UROLIGE TIDER
Utover på 1800-tallet ble det urolige tider i Europa, med revolusjoner og opprør, og det måtte tas
grep for å beskytte hovedstaden innerst i Christianiafjorden mot fiendtlige angrep. Det måtte
anlegges et mye mer effektivt festningsverk der Drøbaksund bstterier holdt til.

Da festningen ble innviet av kong Oscar 1. i 1855 var det et helt moderne anlegg som fikk æren
av å bære kongens navn, Oscarsborg. Men det endret seg raskt. Etter midten av 1800-tallet ble det
en periode med sterk utvikling av festningsanlegg, moderne damp- og propelldrevne orlogsskip
av jern og stål, og helt nye typer bakladet riflet skyts, og spissprosjektiler og jern- og stålpanser.
Med ett ble alle tradisjonelle mariner og festninger helt umoderne. Skyts med aner tilbake til
middelalderen holdt ikke mål lenger. De seilende treskutene som avfyrte bredsider var definitivt
ute, ikke minst fordi det ble utviklet torpedoer avfyrt fra meget smidige og hurtiggående fartøyer.


Havnefortet fra første byggetrinn på 1850-tallet. I dag er dette anløpsstedet for ferga fra Drøbak.


MODERNISERINGEN TAR TIL
I tiden fram mot slutten av 1800-tallet og unionsoppløsningen i 1905 ble Oscarsborg festning
kraftig opprustet med moderne skyts. Det var sterk uenighet mellom unionspartnerne om flere
spørsmål, særlig i konsulatsaken, og på midten av 1890-tallet var faren for krig overhengende.
Men det gled over. Norge ville ikke hatt noe å stille opp med, selv om forsvaret var blitt styrket.
Og Oscarsborg festning ikke minst. Den skulle beskytte hovedstaden. Hovedbatteriet besto fra
1893 av de tre berømte bakladete 28 cm Krupp-kanonene Moses, Aron og Josva av modell
M/1889, serienummer 1, 2 og 3, installert i 1893, samt den eldste, en 30,5 cm bakladet Krupp
modell L/25 fra 1879, Metusalem. Moses fikk tilnavnet sitt etter at ildrøret på 43,3 tonn falt i
sjøen ved omlasting til en lekter ved Akers Mek. Verksted i 1893. Det måtte berges, akkurat som
Moses i Bibelen. De to andre kanonene kunne følgelig ikke kalles noe annet enn Josva og Aron.
Fra før av dekket tre forladete 26,7 cm riflede Armstrong-kanoner M-1875-76 østre løp. De var
blitt installert i 1879, sammen med et kontrollerbart minefelt i det trenge løpet.


Det trange farvannet ved Søndre Kaholmen og Drøbak. Det går en undervannsmur fra Hurumlandet i vest over
mot festningen. Den stenger det vestre løpet og tvinger all trafikk forbi kanonene og torpedobatteriet
i tillegg til minefeltet som ble anlagt samtidig i 1879. I 1899 var også torpedobatteriet på plass.

Et forsøk på angrep i 1905 ville nok ikke endt godt for angriperne.

Samme år var en undervanns steinmur over mot Hurumlandet blitt opprettet, den såkalte
Drøbakjetéen. Den stengte for trafikken vest for festningen, og tvang alle skip til å passere
gjennom det trange østre løpet rett foran kanonmunningene. I 1899 var også torpedobatteriet
ferdig. Det hadde tre doble torpedoløp. Dette anlegget lyktes det å holde hemmelig for
uvedkommende helt til på morgenkvisten 9. april 1940.

KRISEÅRET 1905
Da 1905 kom var situasjonen mellom unionspartnerne historisk dårlig. Svenskene hadde lenge
forberedt en krig dersom de stri nordmennene ikke ville føye seg. Situasjonen var igjen som i
1814.Unionen var blitt gjennomført med makt, og nå skulle den bevares gjennom makt. I 1893
hadde den svenske generalstaben utarbeidet en strategiplan, Felttog vest, om naboen skulle bli for
stri. Det skulle settes inn tre panserskip, akkurat tre mer enn det Norge hadde, det skulle
landsettes styrker i Vestfold for marsj mot Kristiania, og flere tusen soldater og utstyr skulle
fraktes inn Kristianiafjorden mot hovedstaden. Unionen skulle bevares uansett pris.
Men festningen var blitt betraktelig styrket siden generalstaben planla felttoget i 1893, og det var
også de andre batteriene på begge sider av Drøbaksundet. Også marinen var nå mye sterkere, med
blant annet de fire panserskipene Eidsvold, Norge, Harald Haarfagre og Tordenskjold, og 32
motortorpedobåter. Mot disse fire hadde svenskene åtte omtrent tilsvarende panserskip og tre
eldre og mindre, men bare fem torpedobåter mot våre 32.

Krisen gled over, men om det var kommet til kamp på sjøen er det lite trolig at de svenske
sjøstridskreftene og troppetransportene med soldater og utstyr hadde greidd å passere våre
orlogsskip i Ytre Kristianiafjord, og kanonene, torpedobatteriet og minefeltene i det trange
Drøbaksundet, slik den svenske generalstaben hadde sett for seg i 1893. I 1905 var situasjonen en
helt annen.


Tiden går, og ingenting består. Dampfregatten Kong Sverre, Europas Skrekk, som ble sjøsatt I 1860 var helt avleggs
da den var ferdigstilt I 1864 og endte sin karriere som losjiskip for Marinen. Den ble hugget i 1932 i Stavanger.

Monitoren Skorpionen fra 1866 representerte den nye tid, og var fremdeles aktiv i 1905. Den var stasjonert ved
Drøbak til forsvar for festningen selv om den da var helt umoderne.


DET SKJER MER MED ARTILLERIET
Det har vært vanlig å hevde at kanonene på Oscarsborg var temmelig alderstegne i 1940, og på
nippet til å være ubrukelige. Noen har kanskje forestilt seg kanoner kjent fra sjørøverfilmer, ladet
forfra med kruttskuffe, forladning og rundkule, som avfyres med en lunte i fenghullet og
innhylles i svartkruttrøyk. Det er helt feil. Det er riktigere å bruke betegnelsen gamle men gode.
Selve kanonene var femti år gamle, men de var tysk presisjonsarbeid av toppkvalitet, og
ammunisjonen var blitt modernisert i takt med den internasjonale utviklingen..

Omkring 1890 var svartkrutt og brunkrutt perfeksjonert i den grad at det ikke var mer energi å
hente, og det ble utviklet nye kjemiske kruttyper. Det ble utviklet et nytt krutt til drivladning,
ballistitt, som også var kjemisk framstilt, og langt mer effektivt enn tradisjonelt krutt. Det var
attpåtil kortreist, produsert ved Nitroglyserinkompagniet (Engene sprengstoffabrikk) ved Sætre i
Hurum, rett rundt hjørnet bare et middels kanonskudds avstand fra festningen. Det var ironisk nok
blitt oppfunnet av Fredsprisens far, Alfred Nobel.

I 1892 ble det eksperimentert med ballistitt fra Engene som drivladning til flere av festningens
kanoner. Til å skyte ut en 225 kg tung sprenggranat var det blitt brukt karduser (drivladninger)
med 120 kg røyksvakt prismatisk brunkrutt fra Skar kruttverk i Maridalen, og til en 345 kg
panserbrytende granat trengtes 160 kg brunkrutt. Det viste seg at ballistitt var opptil tre ganger så
effektiv, og nesten helt røykfri. De tre 28 cm kanonene fikk slike drivladninger til sine prosjektiler
i 1915, under 1. verdenskrig, og i 1934-35 ble også sprengladningen forbedret ved å erstatte
svartkruttet med trinitrotoluen, TNT, en tysk oppfinnelse.

DØDELIG EFFEKTIVT SKYTS
Verdenskrigen hadde gitt nyttig erfaring og kunnskap. Prosjektilene ble aerodynamisk forbedret,
og brannrørene som antente sprengladningen, ble også videreutviklet. Hastighet, rekkevidde og
stabilitet ble forbedret. Etter å være blitt påsatt en aerodynamisk utformet ballistisk hette målte
28 cm granater 28 cm x 4,5 kalibre, dvs 126 cm, og de var malt i forskjellige fargekoder for
enklere identifikasjon av de forskjellige prosjektiltypene. Sprenggranatene som ble avfyrt
mot Blücher var svartmalt. Den granaten som er utstilt ved en av kanonene i dag er et blåmalt 345
kg panserbrytende prosjektil uten ballistisk hette..

Rekkevidden ble økt fra 16 600 meter med drivladning av brunkrutt til 20 900 meter med
ballistitt. Det vil si at under gode forhold kunne en fiende ved Jeløy utenfor Son legges under ild
fra Oscarsborg. Det ville kunne teoretisk sett etableres en sperreild allerede før innløpet til
Drøbaksundet.


Den største og eldste kanonen fra Krupp, en 30,5 cm riflet baklader fra 1879. Den står lengst til vest på
hovedbatteriet. Den har fått navnet Metusalem.

DRAMATISK UTVIKLING I 1930-ÅRENE
I løpet av 1920- og 30-årene var det dårlige tider med stor arbeidsledighet og sosial nød i Europa
og USA, og landene hadde annet å bruke penger på enn opprustning. Børskrakket i 1929 førte til
budsjettnedskjæringer overalt. Dessuten hadde 1. verdenskrig vært krigen som skulle ende alle
kriger, i det minste i det siviliserte Europa. Riktig nok holdt Royal Air Force seg i form med
krigføring mot opprørsbevegelser i koloniene, men det ble ikke betegnet som egentlig krig. Etter
Hitlers maktovertakelse i 1933 tok det flere år før trusselen fra Tysklands opprustning ble tatt på
alvor, og da krigen brøt ut 3. september 1939 var ingen land helt forberedt på det som skulle skje.
Som i Norge var for eksempel den svenske marinen på 1905-nivå. Store land som Frankrike og
Polen ble valset over på kort tid, og faktisk var Norge det landet som holdt lengst ut før det måtte
kapitulere etter to måneders motstand. Selv det mektige Sovetunionen vaklet under presset fra
verdens største krigsmaskin, og hadde det ikke vært for den norske handelsflåtens innsats er
det ikke lett å si hvordan det var gått med Storbritannia heller. Nederlaget var virkelig nær.


Under denne knausen skjuler torpedobatteriet seg. Det ble opprettet i 1879 og forble hemmelig for uvedkommende
til 9. april 1940. Det har tre løp med to torpedoer i hver


Krupp M/1889 Moses, installert i 1893 sammen med Aron og Josva, serienummer 1, 2 og 3


En av tre 26,7 cm riflede forladete Armstrong-kanoner fra 1879. De dekker det trange østre løpet. De
kunne avfyre opptil 201 kgs panserbrytende granater.

9. APRIL 1940 OG DET TYSKE ANGREPET
Angrepet på Norge var i gang. Ved 23.30-tiden 8. april ble vaktskipet Pol III oppmerksom på at
flere ukjente skip seilte med slokte lanterner innover Oslofjorden mens den sammen med
kollegaen Farm patruljerte mellom Færder og Torbjørnskjær. Det kunne ikke være noe annet enn
fiendtlige sjøstridskrefter. Pol III skjøt varselskudd mot en av inntrengerne. Det var uten virkning.
Da sendte kaptein Leif Welding Olsen opp én hvit og to røde raketter for å varsle land om at
fiendtlige sjøstridskrefter krenket norsk territorialfarvann. Disse signalene ble oppfattet og sendt
videre til kystbefestningene.


Moses med enkelte granatsplintskader fra bombardementet 9. april 1940. Kanonene slapp fra
det med mindre skader.


Pol III hadde et sammenstøt med torpedobåten Albatros, og kaptein Welding Olsen omkom, som
den første under felttoget i Norge. Resten av mannskapet ble tatt til fange og senere satt i land.
Skipene viste seg å være en tysk eskadre under ledelse av den helt nye krysseren Blücher, som
fortsatte inn fjorden. Pol III fløt fortsatt og ble etterlatt drivende, men ble senere slept til land.

9. APRIL 1940
Innsatsen til Pol III betydde at kystbefestningene var blitt varslet om inntrengerne. Så da oberst
Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg festning, ga ordre til å avfyre kanon nr. 1 og 2 på
hovedbatteriet, Moses og Aron, visste han bare at det var uidentifiserte fiendtlige skip som
nærmet seg. Hvilken nasjonalitet det dreidde seg om visste ingen. Det ble bokstavelig talt skudd i
halvmørke.


Drøbaksundet sett fra hovedbatteriet. Langt nede i sør ligger Jeløya, litt over 20 kilometer unna. Moses,
Aron og Josva hadde en maksimal rekkevidde på 20 900 meter og kunne dekke hele sundet.

Hvordan det gikk med Blücher er velkjent. Kl. 04.21 brakte den første salven løs fra Moses, og
den svartmalte høyeksplosive sprenggranaten på 255 kg suste med 706 meter i sekundet, mer enn
dobbel lydhastighet, mot det første skipet, krysseren Blücher på 1400 meters hold. Sekunder etter
fulgte salven fra Aron. Det tok to sekunder fra mannskapene om bord så munningsglimtene til
granatene rammet dem. Det ble forferdelige ødeleggelser i overbygget, det brøt ut branner og
skipet ble lammet og gled sakte nordover med 6 knops fart mot sin endelige skjebne.
Blücher fikk avgjørende treffere fra de to Whitehead-torpedoene fra det hemmelige
torpedobatteriet. De ble avfyrt av kommandørkaptein Andreas Anderssen kl. 04.30 og traff
midtskips. Blücher gled langsomt videre, rullet over og sank med baugen først ved Askholmene
kl. 06.22 med stort tap av menneskeliv. De andre tyske skipene gjorde vendereis, og det var
sikkert ingen lett oppgave i det trange sundet i halvmørket.

Men dagen etter gikk Albatros på grunn og sank da den prøvde å ramme det den trodde var en
ubåt. I virkeligheten var det skjæret Gyren ved Søndre Søster på østfoldkysten den rente på. Der
ligger vraket på bunnen den dag i dag. Kaptein Welding Olsen var blitt hevnet.


Den tidligere hvalbåten Pol III var vaktskip da krigen truet. Sent på kvelden 8. april 1940 varslet den land om
at fiendtlige skip nærmet seg, slik at Oscarsborg festning var kampklar da den tyske eskadren smøg seg opp
Drøbaksundet.

Pol III var i bruk helt til 2011 da den ble hugget i Stokksund under navnet Arnøytrans. Bare litt av
baugpartiet er bevart for oppstilling i Rissa kommune. Den ble 85 år gammel.


EN AVGJØRENDE BEGIVENHET
Oberst Birger Eriksen og hans mannskap hadde stått for en av de viktigste begivenhetene i
norgeshistorien. Kongehus og regjering kom unna og kunne fortsette motstandskampen først i
Norge og så fra Storbritannia. Norges Banks gullbeholdning ble ført i sikkerhet i USA. Hadde
tyskerne fått landsatt styrkene sine som planlagt kunne de ha tatt hånd om regjering og kongehus
og sikret seg en sømløs maktovertakelse i et samarbeid påtvunget myndighetene, slik som i det
forsvarsløse Danmark.

Det skjedde ikke. Kamphandlingene fortsatte i to måneder til, lenger enn i noe annet okkupert
land, og tyskerne ble påført sitt første nederlag i kamper mot norske, britiske, franske og polske
styrker ved Narvik, der også Kriegsmarine ble svekket gjennom store tap.


Den nye krysseren Blücher ledet den tyske eskadren mot Oslo 9. april 1940. Den endte på bunnen av
Oslofjorden ved Askholmene etter treffere av Moses og Aron og to Whitehead-torpedoer.

EN BIBELSK SALVE
Så det Krupp-kanonene hilste sine landsmenn velkommen med på morgenkvisten 9. april var
moderne og effektiv sprengkraft. Det viste resultatene. Kommandørkaptein Odd Trygve Fjeld tok
det på kornet da han skrev: «Kanonene levet opp til sine navn, det var en kraftfylt og
gammeltestamentlig tordentale de ga den ulovlige inntrenger 9. april 1940».

Samme Odd Trygve Fjeld, født 1930, skrev også om en prøveskyting med kanonene i 1947:
«Dette var sannsynligvis den siste gang det ble skutt med disse kanoner. Undertegnede - som
rekrutt og befalsskoleaspirant - fikk overvære denne begivenhet, ja, fikk sogar dra i
avtrekkersnoren fra sikker dekning for ett av prøveskuddene».


Kaptein Leif Welding Olsen og oberst Birger Eriksen, to helter som bidro til at Regjeringen, Kongehuset
og Stortinget ikke ble tatt av de tyske styrkene da de rykket inn i Oslo på morgenen 9. april 1940. Uten
deres og deres mannskapers innsats ville landets historie sett annerledes ut.

Disse skuddene ble likevel ikke de siste. Under innspillingen i 2014 av Erik Poppes film
«Kongens nei» (2016), ble det skutt med Moses for første gang siden 1947. De som har sett
filmen kan bekrefte at det fremdeles var liv i Krupps gamle 28 cm kanon, serienummer 1 av
modell M-1889. Den eneste innvendingen er at granaten på filmen var lys, hvit eller gul, antakelig
en øvingsgranat, og den var selvfølgelig ikke skarp, mens det var to svartmalte 255 kgs
sprenggranater som bidro til å felle Blücher.

ooOOoo
Kilder:
Kommandørkaptein Odd Trygve Fjeld: Norsk artilleri 1814-1895, Oslo 2007
Orlogskaptein Kjell Jørgen Glosli, omviser på Oscarsborg festning, 2015
Viceadmiral C. Sparre: Norges sjøforsvar 1814-1914, Kristiania 1914
N. A. Larsen: Fra krigens tid, Kristiania 1878
Diverse brosjyrer om Oscarsborg festning
Fargefotografiene ved forfatteren, bortsett fra det første oversiktsbildet av Kaholmen.

Skuteposten