Skribenten  har fått flere av Siems skrifter via en historieinteressert kollega som hadde nær kontakt med Siem-familien. Disse har dannet grunnlag for foredrag og artikler av Ole Siem. Teksten er slik han skrev den med hans rettskriving, men den er litt redigert og med noen tilføyelser for bedre oversikt. Overskriftene er satt inn senere.

TILBAKE TIL SKOLEBENKEN
Sammen med en del kadetter var jeg på tilbaketur til Horten efter juleferien i begynnelsen av januar 1905. På toget, Rørosbanen, kom vi fra juleferie inn i en helt ny atmosfære, fra kaneturer og      

Kommandørkaptein Ole Siem
festrus inn i unionspolitisk diskusjon, heftigere enn noen sinne tidligere. Det hadde skjedd noe i julen, og det ble sagt at situasjonen var på bristepunktet. Vi hadde vært så opptatt med å danse og more oss at vi hadde overlatt den øvrige verden til seg selv. Det eneste som hadde vakt noen interesse var at Port Arthur overga seg midt i juleferien samt de få og spredte beretninger om Rosjdestvenskis ferd rundt Afrika. Men dette hadde vært for langt borte til å lage noe skår i juleferien. Nu ble vi revet med av begivenhetene så meget sterkere.

Det syntes for oss som om motsetningsforholdet innen unionen hadde vokset i samme monn som svenskenes frykt for Russland avtok på grunn av de japanske seire i Øst Asia. Statsminister Bostrøm hadde nu like før jul fremlagt et forslag til likelydende lover i de to land. Forslaget inneholdt 6 punkter som nærmest stemplet Norge som et lydrike under Sverige, og som skapte en situasjon som i motvilje mot svenskene og unionen tiltok for hver dag, og det var tydelig for enhver at det gikk mot et brudd. I mars måned fikk vi regjeringsskifte med Chr. Michelsen som sjef. Spenningen tiltok og vi forberedte oss på det verste.

FLÅTEN UTRUSTES
Til øvelsestokt for sommeren ble alle fire panserskip utrustet og dessuten «Frithjof» og «Viking» samt «Sleipner», som var øvelsesskip for kadettene. De fleste av torpedobåtene ble tatt ut og en stor del av de sist utnevnte premierløytnanter fikk den eftertraktede torpedobåtkommando. Men vi i mellomste kull i Sjøkrigsskolens øverste avdeling (det var 3-årig øverste avdeling dengang) ble sendt ombord i panserskipene.

    

PS Eidsvold og Norge var like, sjøsatt i 1899 fra Armstrong i Newcastle, som også hadde levert kanoner til det norske kyst-forsvaret.

Begge ble senket under kampene på Narvik havn i april 1940 med stort tap av menneskeliv.

KONSULATSAKEN TILSPISSER SEG
Stortinget vedtok en lov om eget konsulatvesen, men den 27de mai  nektet kongen (Oscar 2.) å sanksjonere den. Regjeringen innga sin avskjedssansøkning. Også denne nektet kongen å innvilge. Den 7de juni meddelte regjeringen Stortinget at den fratrådte sine embeder. Statsrådene fortsatte dog å fungere og Stortinget overdrog kongens myndighet til regjeringen. Dette kunne bare bety en ting, avsettelse av kongen og m.a.o. revolusjon. I Marinen mente vi at dette betydde krig og at vi kunne vente den svenske flåte opp fjorden når som helst. Panserskipseskadren lå på Carl Johan Værns indre havn.

ET SPØRSMÅL OM LOJALITET
For de eldre offiserer og særlig for sjefene var situasjonen sikkert ikke lett. De hadde svoret Norges konge troskap og lydighet. Kong Oscar var meget populær i Marinen, noen år i forveien hadde han sammen med prinsesse Ingeborg vært med «Heimdal» kysten rundt, og både fra denne tur, ved samvær med norske sjøoffiserer og under øvelser hadde kongen fått mange personlig venner, særlig, naturligvis, blant de aldre. «Tordenskjold» lå i tørrdokk med bunnplater utrevet og det ville ta flere døgn å få den ut av dokken og i kampklar stand. Så for «Tordenskjold»s sjef måtte situasjonen by på ekstra store vanskeligheter. Men sjefene la ikke sin sinnsstemning åpen for sine underordnede.

FIENDENS STYRKER TIL SJØS
Marinens øvelser og flåtens gjøremål sommeren og høsten 1905 faller i 2 avsnitt, mai til ut i august og 13de september til desarmering ut i oktober. Styrkeforholdet mellom oss og svenskene var stort, men ikke verre enn at det ga oss godt håp om å klare vår oppgave, hvilken strategi vi enn benyttet.  Vår styrke er vel så kjent at det ikke skulle være nødvendig å gjengi den her.

Svenskene hadde flere panserskip enn oss, til sammen 11. De tilhørte kusteskadren som skulle settes inn mot Norge.



Kong Oscar 2., konge av Sverige (1872-1907) og Norge (1872-1905). Her iført norsk generaluniform.

Som i dag var H. M. Kongen øverst-kommanderende for de væpnede styrker, og kong Oscar risikerte å måtte føre krig mot sine egne menn.

Det var ikke lett for de norske offiserene å trosse kongen. De hadde avlagt ed på å vise kongen troskap og lojalitet, men troskapen mot fedrelandet var sterkere enn mot kongen.

Unionsstriden gikk sterkt inn på kong Oscar. Han så på seg selv som norgesvenn og hadde besøkt landet vårt mange ganger, og han talte perfekt norsk.     

I 1905 besto den norske marinen av 4 panserskip, 34 torpedobåter med hastighet på opptil 25 knop, 11 kanonbåter og 4 monitorer. Torpedodivisjonsskipet «Valkyrjen» er også verdt å nevne. Disse benevnes som orlogsskip med stridsverdi. I tillegg kom en lang rekke andre fartøyer uten særlig stridsverdi. (VL).

Sverige hadde følgende fartøytyper som kunne anvendes til angrep på Norge:
11 panserskip hvorav de nyeste 8 skip var noe mindre, ca 3650 t.depl., og litt langsommere enn de norske som gjorde 17 kn., men med samme beskyttelse og bevæpning. De eldste 3 var bygget omkring 1890 og var enda mindre, på ca. 3300 t.depl.. og med en fart på 15 kn. En krysser var under bygning, men antagelig ikke ferdig.

I tillegg hadde de 5 nyere torpedokanonbåter på 700 t.depl. med en fart på 20 kn.
Disse var langsommere enn de raskeste norske torpedobåtene som gjorde 25 kn. Disse var igjen opptil 10 knop raskere enn de svenske panserskipene.

Samtlige de foran nevnte fartøyer hadde undervanns-torpedoutskytningsrør for 45 cm. torpedoer. Av de 11 panserskipene var 8 tilhørende kysteskadren tenkt satt inn mot Norge.

 
   
Torpedodivisjonsskipet Valkyrjen fra 1896 ble bygget for midler samlet inn av norske kvinner.

Med en topphastighet på 23 knop var den ikke rask og smidig  nok til å takle hurtigere fiender, men den var raskere enn de svenske panser-skipene.
ADMIRALSTRIDEN
Sjefen for vår marine, kommanderende admiral, som tittelen var dengang, var viseadmiral Christian Herman Sparre og sjefen for admiralstaben kontreadmiral Urban Jakob Rasmus Børresen. Sparre hadde vært statsråd og medlem av statsrådavdelingen i Stockholm. Han var venstremann og hadde sannsynligvis deltatt adskillig i politikken, siden han hadde vært statsråd. Børresen var høyremann, men hadde ikke gjort seg bemerket som politiker. Begge var fremtredende offiserer og hadde sikkert nådd sin høye stillinger på grunn av sine kvalifikasjoner som sjøoffiserer.

      

De var ikke enige i strategivalget mot den svenske flåten. Den sindige viseadmiral Sparre var mer «jordnær» og ville bekjempe de svenske skipene i Kristianiafjorden, mens den mer fargerike kontreadmiral Børresen så kanskje seg selv som en norsk Horatio Nelson og ville heller søke kamp i åpen sjø. Bildene kan sies å avspeile forskjellen i karakter.

Sparre var en sindig og rolig mann og helt en motsetning til Børresen, som var meget impulsiv og således den mest fargerike av de to. Det var derfor å vente at det ville være meningsforskjell mellom dem, om hvordan flåten skulle brukes i en eventuell krig med Sverige. Sparre mente at vi var sterke nok til å hindre en direkte svensk operasjon som f. eks. landsetning av svenske styrker på vår kyst ved siden av samtidig å kunne hindre svenskene i å etablere og holde en effektiv blokade. Men fortusetningene måtte være at flåten ble disponert på en slik måte at den ikke ble ødelagt stykke for stykke eller skip for skip. Den skulle ved sin blotte tilstedeværelse være en trusel som hindret svenskene i en fremtrengning i norske farvann -  med andre ord, være «fleet in being». Det er tydelig at vi her hadde større sjanser med vår underlegne styrke.

Den norske marinen hadde erfaring fra manøvrer og øvelser i åpen sjø som Nordsjøen og langs den værharde norskekysten året rundt. Svenskenes hjemmebane var den langt roligere Østersjøen som var dekket av is store deler av året. (VL).

KAMP I ÅPEN SJØ
Børresen ville utnytte, som han sa, våre fartøyers større sjødyktighet og større fart ved å søke kamp i åpent farvann. Han hadde utarbeidet en taktikk som han kalte «De halvt uavhengige divisjoners taktikk». Den gikk ut på følgende: Vår styrke deltes i 2 avdelinger elle divisjoner. De skulle under trefning manøvrere uavhengig og fritt, men efter bestemte, på forhånd fastslåtte regler. Forutsetningen var som sagt at våre fartøyer hadde større fart enn fienden, så vi selv kunne velge avstanden.



Det var kanskje ikke akkurat  i slike farvann viseadmiral Christian Sparre ville bekjempe den svenske orlogsflåten, men han ville unngå kamp i åpen sjø mot en tallmessig overlegen fiende.

Dette er Drøbaksundet i Indre Kristianiafjord. I den trange tuten øverst på kartet ligger Søndre Kaholmen med Oscarsborg festning, og med kraftige batterier på begge sider av sundet, som her er på sitt smaleste. Anleggene var blitt betraktelig styrket fram mot 1905 med blant annet store kanoner fra Armstrong og Krupp. De mest kjente er de tre 28 cm Krupp-kanonene Moses, Aron og Josva. Moses og Aron var med på å ekspedere krysseren Blücher 9. april 1940.

Hadde de svenske skipene kommet så langt inn ville de neppe hatt noen sjanse mot kanoner, miner og torpedoer. De svenske panser-skipene var leketøysbåter sammen-liknet med Blücher fra 1940     

Når vi fikk kontakt med fienden skulle vi manøvrere med sikte på å krysse hans «T» og sjefen heiste signal for «Halvt uavhengige divisjoners formasjon». Den 2. halvdel av eskadren, som var de 2 akterste fartøyer i kolonnen, skilte lag fra sjefsdivisjonen og søkte å manøvrere seg opp i en posisjon slik at dennes peilinger til sjefen og til fienden dannet en vinkel på 60 grader og at avstanden til sjefen og til fienden  ble like stor. Da befant fienden og de to divisjoner seg i hvert sitt hjørne av et likesidet triangel og de to divisjoner befant seg i periferien av en sirkel, i hvis sentrum fienden befant seg. Dette var den idielle posisjon som ble tilstrebet, fienden skulle bli gående i sentrum, og hver av våre divisjoner på punkter i periferien hvorfra de hver peilte den annen divisjon og fienden med en vinkel mellom peilingene på 60 grader. Da ville svenskene ha våre 2 divisjoner i samme vinkel mellom peilingene, Hva enn fienden gjorde med hensyn til angrep, kom han i den uheldigst mulige posisjon til den ene av våre 2 divisjoner.

Styrte han mot den ene krysset denne hans T, og han ble helt underlegen, samtidig som vår annen divisjon ikke kom i noen uheldigere stilling til fienden under forutsetning av at den holdt sin plass  på sirkelperiferien. La fienden kursen i en hvilken som helst retning fulgte våre divisjoner efter sjefens ledelse hans evolusjoner slik at vi ble gående i samme forhold til hverandre og til fienden. På denne måte ville alltid en av våre divisjoner ha den beste posisjon i forhold til fienden når han søkte nærkamp, og den andre ville aldri ha noen dårligere posisjon enn fienden og i de fleste tilfeller bedre.

      

De svenske panserskipene Svea og  Äran. De ga navn til hver sin klasse panserskip.

Denne taktikk var konstruert opp efter det herskende styrkeforhold mellom den svenske flåte og vår. Våre fartøyer var nogenlunde ensartede og hadde efter sigende større fart  (skjønt Jane sier at det bare var 0,2 knops forskjell) og var mer sjøgående efter Børresens utsagn. Det hendte at han, når vi drev på med evolusjoner ute i Skagerak, sa at idag vil svenskene måtte «surre sine kanoner», mens vær og sjø ikke var for dårlig for våre fartøyer. Han ville derfor søke å fremkalle trefning i åpen sjø, når han mente at været var ugunstig for svenskene.

VILLE TAKTIKKEN HA LYKTES?
Det kunne være meget å si på denne taktikken. For det første forutsatte den at vi hadde større fart enn fienden. Det hadde vi vel, men ikke så meget større at vi hurtig kunne følge fiendens større kursforandringer og dermed alltid holde oss å rette sted på periferien med fienden i sentrum. Det gikk bra under øvelsene med en langsomtgående «Viking» eller «Frithjof», men fartsforskjellen mot de svenske fartøyer var antakelig for liten. For det annet var forutsetningen kamp i åpen sjø. Det var å sette lit til at svenskene ville komme ut og slåss når det passet oss. Og med hensyn til å velge det riktige vær å kjempe i, så var dette enda mer illusorisk.

Vi fikk efterhvert stor øvelse i å holde den uavhengige divisjon på riktig plass. Hva enn «fienden» gjorde, holdt vi oss ved hjelp av vinkel-måleinstrumenter og avstandmålere på riktig plass. Men det var en situasjon vi ikke hadde så lett for å innøve. Forutsetningen var at fienden var den sterkeste og tilstrebde å komme oss inn på livet, m.a.o. at han angrep. Hvis han ikke gikk til angrep, men formerte kjølvannslinje og søkte å få våre 2 divisjoner tvers ville han kunne tvinge oss til løpende fektning på paralleltgående formasjoner, og i en slik situasjon hadde vi små sjanser mot svenskenes overlegent samlede bredsider. Hvis vi angrep, ble det han som fikk fordelen. Børresens taktikk som vi innøvet under hele sommeren var derfor den underlegnes forsvarstaktikk, og den var naturligvis riktig under forutsetning av at vi kom ut i en slik situasjon og ikke som gjeldende i sin almindelighet for en eventuell krig mot Sverige.

Ingen av offiserene på eskadren kritiserte denne taktikk, selv ikke i lugarene og absolutt ikke i messen. Dertil var Børresen´s autoritet for stor og hans personlighet for dominerende. Forholdet mellom ham og offiserene var som lærerens kontra elevene. Ingen mente seg å forstå sjøkrigskunsten bedre enn han. Av oss yngste forlangte han at vi i detalj skulle kjenne de svenske fartøyers silhuetter, og han satte prøve på om vi kunne vår lekse. Han var en inspirerende sjef både for gamle og unge.

EN MISLYKKET ØVELSE
Den meget omtalte admiralstrid hadde nok sitt utgangspunkt i den foran nevnte divergens i spørsmålet om hvordan flåten skulle brukes i en eventuell krig i 1905. Admiral Sparre kom en gang i løpet av sommeren med «Heimdal» til Melsomvik, hvor eskadren  hadde sin operasjonsbase. Admiral Børresen meldte seg ombord i «Heimdal» og såvidt vi forstod ble det avtalt en øvelse med et fiendlig angrep i ytre Oslofjord med sikte på landsetting  av tropper på østsiden av fjorden, et eller annet sted utenfor Moss. Nærmere direktiver og supposisjoner for øvelsen ble ikke gitt. «Heimdal» med admiral Sparre ombord skulle representere fienden. Øvelsen endte i en fullstendig fiasko for forsvaret. Børresen hadde gått til ankers med eskadren fra Larkollen sydover innenfor Eløen og Sletter. Flaggskipet var jourskip og lå klar til gang, men de øvrige fartøyer lå med benkede fyrer.

    
D/S Heimdal fra 1892 var ikke noe krigsskip selv om det var armert, men veldig mye annet, og et av de mest kjente i landet.

Høyden på karrieren kom utvilsomt da den ble kongeskip og førte den nye norske kongefamilien til Norge i 1905. Ellers var den admiralskip og oppsynsskip.

I 1926 var den støtteskip for Roald Amundsens ekspedisjon med luftskipet Norge.

I den lyse sommernatten kom «Heimdal» opp fjorden og ble rapportert fra utkikerne på samtlige fartøyer efterhvert som den kom nordover. Vi ventet forgjeves på signal til å lette og gå ut. Flaggskipet var taus og hele eskadren ble liggende uten å røre seg, beskutt av fiendens skip for skip efterhvert som fienden passerte dem nordover. Vi hadde ventet signal til å lette, formere slaglinje og følge flaggskipet i denne formasjon (flaggskipet lå nordligst) tvers over fjorden og på denne måte krysse fiendens T,  men intet ble foretatt.

Det ble intet efterspill og det kom ingen redegjørelse for Børresens passivitet. Den alminnelige reaksjon blant eskadrens offiserer var forbauselse. Senere ut på vinteren 1905/06 meldte både Sparre og Børresen at de ville holde foredrag i Sjømilitære Samfund. Foredragene samlet fullt hus. Samtlige sjøoffiserer, som hadde anledning, kom til Horten for å høre foredragene og få en førstehånds-opplysning om hva som hadde foregått og hva grunnlaget var til admiralstriden. Vi ble skuffet. Foredragene ble holdt med ca. en ukes mellomrom. Admiral Sparre holdt et kåseri, som for det meste dreiet seg om episoder fra hans statsrådstid i Stockholm, bl.a. om vår kronprinsesse Märthas fødsel, hvordan statsrådene ble kalt til slottet for å bivåne fødselen fra et sideværelse  og ble forevist barnet; båret inn på en pute umiddelbart efter fødselen. Interessant  naturligvis, men ikke et ord eller antydning om hva som var foregått på høyeste hold med hensyn til anvendelsen av flåten under krisen sommeren 1905.

TO FOREDRAG OM INGENTING
Admiral Børresens foredrag dreiet seg om en strategi og taktikk i sin almindelighet. Han fremholdt nødvendigheten av at det på forhånd var gjort opp en plan for hvordan flåten skulle anvendes, så øverstkommanderende kunne ha en rettesnor å gå efter, en plattform, som dannet det faste utgangspunkt for hans handlinger. Han kalte en slik plattform for en «Ordre de bataille» og mente hermed,  som det fremgikk av foredraget, måten hvorpå flåten skulle anvendes ute på sjøen eller som «fleet in being». Om «Ordre de bataille» kan bety annet enn «slagplan» så betydde det hos Børresen, som det fremgikk av foredraget, den strategi å søke kamp i åpent farvann og her søke å benytte den taktikk som vi hadde innøvet om sommeren.

Dette var det nærmeste Børresen i sitt foredrag kom til begivenhetene sommeren og høsten 1905. Omkring midten av august ble sekondløytnantene i øverste avdeling frabeordret og beordret til torpedoskole på Horten.

SPENNINGEN ØKER OG DET MOBILISERES
Med torpedoskolen gikk det bare så som så. Vi åndet og levet bare i den politiske situasjon. Vi forstod ikke hvorfor vi skulle gå på torpedoskole nu. Det måtte da være noen mening i alt det vi hadde innøvet i sommerens løp. De torpedotyper vi hadde, kjente vi ut og inn. Å adskille og sette dem sammen kunne vil så og si i blinde. Den politiske spenning foran Karlstadforhandlingene tiltok dag for dag, og endelig kl. 11 om aftenen den 13de september fikk jeg telegrammet «Embarker på «Eidsvold». Jeg ringte til mine kullkamerater. De hadde fått lignende telegrammer om å embarkere på panserskip. Vi tok en drosje inn til distriktskommandoen.  Distriktsjefen, kommandør Horn, tok imot oss og fortalte at panserskipene lå i Melsomvik og den eneste mulighet for å komme dit nu ved nattetid var å ta en drosje. Det var ingen biler den gang, og med hesteskyss ville vi ikke være i Melsomvik før ut på morgenkvisten, og ikke stort før første morgentog.

Vi reiste med første tog og meldte oss ombord i våre respektive fartøyer. Her var det full virksomhet. Det var gitt ordre til at Horten skulle evakueres, d.v.s. alle lagere av bekledning, proviant, reservedeler og andre arkelisaker samt utstyr av enhver art skulle overføres til Melsomvik. Lagring av kull i Melsomvik var påbegynt allerede om sommeren. Kullene ble delvis lagret i lektere og dels på land. Da alle muligheter for ordinær lagring var utnyttet ble kull lagret på bakken innenfor en strand hvor det var mulighet for å få losset kullene. Mesteparten av de kull som var lagret på denne måten raste ut og det ble satt igang arbeide for å ta opp det som kunne berges.


Torpedobåter av 1. klasse. Til sammen hadde Norge mer enn 30 stykker av forskjellig årgang.

De raskeste hadde en hastighet på 25 knop. Ingen av de svenske skipene var så raske.     
Mannskapene begynte nå å komme. De kom i flokker eftersom togene kom til Stokke stasjon. Om aftenen den 14de tok jeg imot en toglast med trøndere. De hadde reist hjemmefra aftenen i forveien og det hadde ikke vært sørget for mat til dem på reisen. Dårlig med søvn hadde det også vært på de overfylte togene. Men guttene sang fedrelandsangen og humøret var det intet å si på. Jeg hadde ordre til å innkvartere dem på en av de opplagte monitorene. Der ville jeg finne køyer og køyklær. Det stemte for køyer og køyklær, men for å få fatt på provianten måtte vi bryte oss inn. Og vi fant bare knall og margarin. Men trøndernes humør var uoppslitelig, de satte seg på dekket i den vakre høstaftenen, drakk vann og spiste knall og sang og lo og hadde morro. Det var ingen mislyd, intet uttrykk for kritikk over den måten de ble mottatt på.
Det er viljen som driver alt og får alt til å gå tiltross for vanskelighetene. Og den villighet som var tilstede på alle hold i disse septemberdagene spådde godt for den tid vi gikk imøte. Den vidnet om at alle ville gjøre sitt ytterste i den kamp som eventuelt foresto for at Norge skulle få sin frihet.

VI SAMLES I MELSOMVIK
Hovedbasen var Melsomvik. De 4 monitorer, «Thor», «Thrudevang», «Mjølner» og «Skorpionen» ble anbragt og mooret, nærmest tenkt som festninger i de viktigste defileer i Tønsberg og Hvaleravsnittet og kanonbåtene, både de 1ste og 2den kl. ble fordelt til viktige avsnitt på kysten. Ved Håøen ble minefeltet lagt ut så vi måtte signalere til festningen for å få satt opp overettmerkene for passering. Torpedobåtene var ute på rekognosering og ytre bevoktning i skift dag og natt. Den indre bevoktning ble utført av vedettbåter og dampbarkasser ved løpet vest for Håøen.

Det kom en del eldre offiserer som jeg i min 4-årige tilværelse ikke hadde sett før, men vel hørt tale om. Først og fremst kom.kaptein Adam Müller. Han ble beordret til å være flagkaptein sjef for staben. Han ba om, og fikk denne beordring forandret til skipssjef for flaggskipet og kom.kaptein Preus ble flagkaptein. Sjefen for Oslo Sjømannsskole, kommander Harold Lundh var sjef for «Ægir». Hans tittel kommander hadde han beholdt efter avsluttet tjeneste i den australske marine. Han ble alltid omtalt som kommandøren. Kommandørkaptein Salvesen var sjef for en av monitorene og hans jevnaldrende hadde de tre andre.

Den første søndag efter den 13de samlet admiral Børresen alle offiserene ombord i «Eidsvold», alle unntagen vaktsjefene på fartøyene. Børresen ville benytte denne anledning til å få fotografert serlig de eldre offiserer. Dette fotografiet er kjent av de fleste sjøoffiserer. Jeg kom dessverre ikke med. En av monitorene skulle skifte plass og da sjefen ennu ikke hadde fått noen nestkommanderende og han selv skulde være med på fotografiet, ble jeg sendt ombord i monitoren for å foreta denne forhalingen og kom således ikke med på fotografiet av denne minneverdige forsamling.

En av de første netter efter den 13de september skjedde det en kollisjon mellom en torpedobåt og et av kystartilleriets kranfartøyer. Det skjedde innenfor minefeltet, torpedobåten skar inn i kranfartøyets hekk aktenfra. En offiser på kranfartøyet ble drept. Hverken torpedobåtsjefen eller rormannen hadde sett kranfartøyets akterlanterne. Den må ha vært meget dårlig.

KRISEN ER OVER
Noen eskadreøvelser ble ikke drevet, men instruksjon og øvelser som kanoneksersis og signalering ble drevet intens. Til oppmyking hadde vi gymnastikk og roing å ty til. Vi fulgte naturligvis spent med i alt som ble offentliggjort fra Karlstad. Bror av kaptein Sigvart Petersen, Claus Petersen, var journalist i Morgenbladet og han holdt oss underrettet. Om kvelden spilte vi L´hombre og det var minst to L´hombre-partier i sving i «Eidsvold»s messe, bridgen var ikke kommet ennu.

    
Panserskipene Tordenskjold og Harald Haarfagre. De var litt eldre og litt mindre enn de to andre.

Under 2. verdenskrig ble de brukt av tyskerne som flytende luftvernbatterier.
Så kom meldingen om at de var blitt enige i Karlstad og protokollen undertegnet. Børresen ventet ikke lenge med å gi ordre til panserskipseskadren om klar til avgang. Vi gikk til Frierfjorden og ga utstrakt landlov til Porsgrunn og Skien og derefter hjem til Horten og legge opp.

ROSJDESTVENSKIS FERD RUNDT AFRIKA

Den russisk-japanske krig brøt ut i 1904. Den var et resultat av to maktlystne imperier som ugjerne så at den andre begjærte de samme landområdene som en selv. Krigen var en del av det internasjonale kolonikappløpet. De ville begge ha herre-dømme over Korea og det russiskokkuperte Mandsjuria, og krigen brøt ut i februar 1904. Landkrigen dreide seg for det meste om byen Port Arthur, våre dagers Lüchunkou, og Liaodonghalvøya og den strategisk viktige jernbanelinjen fra havnen til Harbin inne i landet.

Den Rosjdestvenski som Siem omtaler er den russiske admiralen Zinovi P. Rosjdestvenski som førte den russiske østersjøeskadren rundt halve kloden den lange og strevsomme veien rundt Kapp det gode håp, en distanse på over 15 600 nm, 29 000 kilometer, bare for å bli grundig slått i Slaget ved Tsushima i havområdet mellom Japan og Korea 27. – 28. mai 1905.

 

Admiral Zinovy P. Rosjdestvenski som ledet sin eskadre til et nederlag i Det fjerne østen.
     

De russiske panserskipene Pallada og Pobieda under ild ved Tsushimastredet mellom Japan og Korea.

Noen så det som ganske komisk at den russiske østersjøeskadren dro så langt avgårde bare for å lide et knusende nederlag, andre så det som sensasjonelt at tsarens mektige Russland, en representant for det i egne øyne så overlegne Vesten, skulle lide et ydmykende nederlag for et land befolket av «undermennesker», slik det rådende vestlige menneskesynet var på den tiden. Dette synet fikk sitt endelige grunnskudd med 2. verdenskrig, og ikke minst etter utviklingen i etterkrigstiden.

OLE SIEM 1882-1979
Da han hadde fullført kadettutdanningen ble Ole Siem utnevnt til sjøoffiser i 1907. Men etter at krisen i 1905 var overstått var karrieremulighetene redusert, og forfremmelsene i fredstid gikk tregt. Han gikk ut i to års permisjon men kom tilbake til Marinen i 1909. Han studerte elektroteknikk ved høyskolen i Charlottenburg i Berlin 1911-12, og som en følge av det og sin utdanning og praktiske erfaring var det naturlig at han ble medlem av kommisjonen for mottakelsen av bestilte undervannsbåter i Kiel 1913-14.

I mellomkrigsårene vekslet han mellom militære og sivile oppdrag. Han var sjef for Marinens Minevesens torpedostasjoner 1923-29. Han var medlem av formannskapet i Horten 1925-28, satt i havnestyret i Tromsø 1930-34 og i bystyret samme sted 1931-34. Han var óg administrerende direktør for Troms Fylkes Dampskibsselskap 1929-35 og skipsinspektør i Vesterålens Dampskibsselskap 1934-35.

Siem ble kommandørkaptein i 1938. Han ble beordret til sjøtransportsjef i 6. divisjon under krigen 1940. Han har skrevet og holdt flere foredrag om sin krigsinnsats. Etter krigen var han medlem av Statens samferdselsråd, satt i representantskapet i A/S Norsk Jernverk og D. N. L. (Det Norske Luftfartsselskap).

Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1946 for fortjenstfullt virke i krig og fred gjennom flere tiår.
___________________________________________________________________________

Kilder:

Ole Siems skrifter, Norges Sjøforsvar 184-1914 av viseadmiral Christian H. Sparre, Kristiania 1914, 90 år under rent norsk orlogsflagg av Marius Thomassen, Bergen 1995, eget arkivmateriale og bilder fra egen samling, internettkilder.

Skuteposten