Dette kobberstikket av Odvardt Holmoldt von Lode (1724-87) har tittelen
TORDENSKIOLDS Navnkundige Tog paa Dynekilden 1716. D. 8. Iulü.

Det ble gjengitt i Caspar Peter Rothes (1724-74) Tordenskjold-biografi 1747-50. Øverst er kampen i gang, og nederst er Tordenskjolds eskadre på vei ut med de erobrede svenske skipene. Det ble erobret fem transportskip med militært materiell og forsyninger og ni orlogsskip, deriblant stykkprammen Stenbocken, betegnet som Tordenskjolds viktigste prise. Den ses under bokstaven k øverst på bildet, innhyllet av kruttrøyk. Fire orlogsskip ble ødelagt av svenskene selv. H står for Dynekilen.

Men hvorfor ble det utkjempet et så viktig slag i den lille avkroken Dynekilen helt nord i Bohuslen, rett ved norskegrensen?

DEN STORE NORDISKE KRIG. ANGREPET PÅ CHRISTIANIA
De nordiske landenes historie har vært preget av kriger om landområder og politisk og økonomisk makt i hundrevis av år. De var et resultat av uenighet om arverettigheter til andre landområder, personlig prestisje og økonomisk og politisk makt. At de enevel-dige makthaverne var i nær slekt med hverandre bidro ikke til en mer forsonlig stemning. Sveriges Karl 12. og Danmarks Frederik 4. var for eksempel fettere, men
de kunne ikke ha vært mer ulike. Den ene var født til et liv i felten og døde der, mens den andre trivdes best med sammen med kvinner og i lystig lag.

Dynekilenaffæren skyldtes Den store nordiske krig (1700-21), en bokstavelig talt stor nord-europeisk krig der flere land i Nord-Europa var innblandet. Under den forsøkte Karl 12. å erobre Norge to ganger, begge mislyktes. Første gang var i 1716, andre gang var som kjent høsten 1718 da han falt under beleiringen av Fredriksten festning, og det førte til at felttoget i Sør-Norge ble avsluttet.
De svenske styrkene rykket inn i Norge 8. mars 1716 og marsjerte mot Christiania. De beleiret byen og forsøkte å fange den norske regjeringskommisjonen som hadde søkt tilflukt i Drammen. Men Akershus festning holdt stand, og alle forsøk på å rykke videre inn i Norge mislyktes. Svenskene led nederlag ved Gjellebekk skanse ved Lier ved Drammen, ved Norderhov prestegård og ved Bakås ved Ellingsrud i Østre Aker. Dessuten ga de opp ved Gjelleråsen skanse og led to nederlag ved Moss. Den 30. april ga de opp beleiringen av Akershus og trakk seg sørover gjennom Østfold. Det fore-gikk ikke uten problemer på det vanskelige føret i vårløysinga, og de ble plaget av norske styrker som var godt hjulpet av kunnskapsmenn, dvs den norske under-retningstjenesten som holdt øye med alle bevegelser.

BELEIRINGEN AV FREDRIKSTEN OG ANGREPET 4. JULI
Felttoget hadde vært dårlig planlagt og utilstrekkelig utstyrt, med blant annet mangel på beleiringsartilleri av stort nok kaliber. Feltartilleriet på 3-punds kanoner klarte snaut nok å lage hakk i Akershus´ murer. Kong Karl hadde riktig nok rekvirert beleiringsutstyr fra Gøteborg i mars, men det nådde ikke fram på grunn av ufarbare veier og en islagt Christianiafjord, samt motvillige leverandører i Sverige. Det ble til slutt lagret i Dynekilen nord for Strømstad for senere forholdsordre.

De svenske styrkene ble liggende ved Fredrikshald (Halden), og 4. juli forsøkte de å innta Fredriksten festning gjennom et overraskende angrep. Det var mislykket og førte til store tap, og en tredel av styrken på 1 500 mann ble drept.

    
Fredriksten festning ruver over Halden by. Det var fra denne siden de svenske styrkene forsøkte å erobre festningen ved et overraskende angrep
4. juli 1716.

Men de ble grundig slått, og borgerne satte fyr på byen for at fienden ikke skulle få fot-feste der.

Det er dette Bjørnstjerne Bjørnson viser til i fjerde vers av nasjonalsangen Ja, vi elsker: «...ti vi heller landet brente, enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald».


Men i Dynekilen, bare femten kilometer unna, lå en stor svensk orlogs- og forsynings-flåte med det meste av beleiringsutstyret som var rekvirert fra Gøteborg i mars. Det får en til å undres over hvorfor kong Karl ikke hadde sørget for å bruke dette til et godt planlagt angrep på festningen istedenfor det hodeløse angrepet 4. juli, og dagen etter kom resten. Men han trakk seg ikke tilbake til Sverige, men ble liggende foran festningen, sannsynligvis for å forsøke enda et angrep på Norge. Da ville utstyret og forsyningene i Dynekilen få avgjørende betydning.

GABEL OG TORDENSKJOLD TAR ANSVAR
Viseadmiral Christian Carl Gabel var Tordenskjolds sjef i nordsjøeskadren som lå
og krysset i farvannet mellom Norge og Sverige. De hadde en stund vært oppmerk-somme på skipene i Dynekilen og hadde sørget for at Tordenskjold hentet en eskadre med spesialfartøyer i København for å forpurre de svenske planene.

Den 7. juli hadde Tordenskjold kastet anker med flåten sin ved Grisebåene mellom Koster og Hvaler da han fikk bekreftet at de svenske skipene lå i Dynekilen, akkurat som Gabel og han selv hadde forutsagt. Nå måtte det handles raskt mens strøm, vær og vind var gunstig, og 1 ½ time før soloppgang 8. juli lettet de anker og satte kursen mot Dynekilen. De kom fullstendig overraskende på fienden, som ikke hadde vært forberedt på en slikt angrep. Ja, så lite forberedt hadde de vært at noen av offiserene hadde vært i bryllupsfest på gården Dyne og andre hadde vært i hyggelig lag hos øverstkommanderende, kontreadmiral Olof Knape Strömstierna (1664-1730) kvelden før. De ante bokstavelig talt fred og ingen fare, og vaktholdet var nærmest symbolsk.

Tordenskjold lot seg ro inn gjennom det trange sundet Bjørnsund, som var bare 50 meter bredt, og gikk opp på en knaus for å få et overblikk over situasjonen. Den var gunstig for angriperne. De fleste svenske orlogsmennene lå pent fortøyd ved siden av hverandre med akterfortøyningene til land slik at få av kanonene bar på inntrengerne. Den største trusselen kom fra den kraftige stykkprammen Stenbocken som lå litt for seg selv, men det var også et batteri med seks 12-pundere på den lille Gedholmen innerst i kilen.

STENBOCKEN EROBRES
Tordenskjold ventet med å åpne ild til de var kommet i en gunstig posisjon, men kl 11 braket det løs for alvor. Skuddvekslingen varte to-tre timer før svenskene var beseiret og halte flagget, og så gjaldt det å ta vare på fiendens skip før han maktet å ødelegge dem. Det lyktes i stor grad, og de ble slept ut av kilen. De greidde også å erobre stykkprammen Stenbocken, det farligste skipet. Slik beskrives aksjonen, ordrett gjengitt fra Den danske og norske Sømagt fra de ældste Tider indtil vore Dage av
J. C. Tuxen (P. G. Philipsens  Forlag, København 1875):

 

Dynekilen ligger ca 10 km nord for Strømstad, og kampene foregikk aller innerst med lite rom for man-øvrering. Kartutsnittet er fra en oppmåling i 1804.
     

«Det største af de svenske Skibe, Stykprammen Stenbocken, var endnu tilbage, og tæt ved det laa, bagved et fremspringende Skjær, Galejen Ulysses; de andre Skibe var man ifærd med at bugsere udefter gjennem Skjærgaarden. Tordenskjold vilde ro ind  med Grib for at besee Stillingen, og spurgte ham, om han troede det vilde være muligt at faae disse Skibe ud under Fjendens stærke Musketild. Grib mente, «at der vel ogsaa kunde være Raad derfor, omendskjøndt det under Fjendens stærke Postering og Fyr med Musketten vel ikke kunde skee uden at bekomme Døde og Blesserede». Tordenskjold blev saa henrykt over dette Svar, at han faldt sin Ven om Halsen, og det blev besluttet at gjøre et Forsøg. Vindhundens Anker blev lettet, for en svag Luftning sejlede den hen og ankrede udfor Stenbocken, og en Baad roede over til denne med et Varp. Dette var den farligste Del af Manøvren, thi Baaden kunde ikke undgaa at blive Maal for de svenske Soldaters Kugler; en Kadet blev dræbt, Kvartermesteren og fem Mand saarede, og Grib selv fik flere Strejfskud. Da Baaden naaede Stenbocken, kom en svensk Officer frem og overgav sig som Krigsfange; men Grib anede Uraad, hævede sin Sabel imod Officeren og befalede ham at sige, om der var truffet Anstalter til at sprænge Skibet i Luften; Officeren gik til Bekjendelse, anviste Stedet, hvor den brændende Lunte var henlagt, og først da denne var borttagen, blev Varpet gjort fast i Stykprammen, som derefter fortøjedes til Galejen Ulysses. Ombord i Vindhunden blev Varpet kastet om Spillet, Folkene hev rundt under en lystig Opsang, de to svenske Skibe gled af Grunden, svømmede igjen frit paa Havet og førtes bort af Sejrherrerne».

TIL FREDRIKSTAD
De dro ut fra Dynekilen om kvelden den 8. med byttet. Seilasen til Fredrikstad med de svenske skipene var slitsom, noen av dem måtte slepes, og det måtte repareres og holdes opprydding etter slaget, men alt gikk bra og de kom til byen utpå dagen 9. juli. Så ble Stenbocken lagt ved Fredrikstad festning som en flytende festning til beskyt-telse av byen og festningen. Og der lå den lenge og vel, hvor lenge er ikke helt sikkert.

    

Tordenskjold har ført de erobrede svenske skipene fra Dynekilen til Fredrikstad.

Stykkprammen Stenbocken ble lagt som en flytende festning til beskyttelse av byen og festningen.

Stenbocken er det mørke skipet til venstre med lav rigg.



Bildet er malt av Harry Glosli, Fredrikstad.

FRA FREGATT TIL STYKKPRAM
Stenbocken ble opprinnelig sjøsatt som fregatt fra Skeppsholmen i Stockholm 23. mars 1679, men i 1713 ble den redusert i både rigg og overbygg og omdannet til stykkpram (skytspram) med bevæpning på til sammen 24 kanoner. Men før det skjedde hadde skipet en lang historie, som til dels er vanskelig å avdekke siden den var bare én av mange, og ikke var med på spesielt oppsiktsvekkende kamphandlinger, men det var det vanligste. Berømmelse oppnådde den ikke før den ble Tordenskjolds prise i 1716. Nederlaget ble en slags seier, og den skulle overleve i mange år til.

Stenbocken var en 38 kanoners todekket fregatt, og den skal ha vært meget vakkert utsmykket. Den er blitt sammenlignet med selveste Vasa. Den var 33,9 meter lang, 8,8 meter bred og med et deplasement på 600 tonn. Den førte ti seil, helt forut på baugsprydet blinde og bovenblinde, deretter fokk, mersseil og bramseil på fokke-masten, storseil, mersseil og bramseil på stormasten, og mersseil og latinermesan på kryssmasten. Datidens skip førte i alminnelighet ikke stagseil, selv om noen var begynt å bli utstyrt med det etter ca 1660.

Fregatten skal være blitt kalt Stenbock etter admiral Gustav Otto von Stenbock, men det har også vært hevdet at den ble kalt Stenbocken etter stjernebildet. Byggmester
var engelskmannen Robert Turner som sammen med to kolleger var blitt hentet til Sverige i 1659 av kong Karl 10. Turner hadde bygget linjeskipet Svärdet på 86 kanoner som gikk tapt under slaget ved Øland i 1676, hvor også Kronan og deretter  Äpplet gikk tapt. Alle var regalskepp oppkalt etter riksregaliene, slik som Vasa. Riks-regaliene var symboler på kongemakten, og skip med slike navn var ekstra flott ut-smykket og hadde en spesiell status. Derfor svidde tapene ekstra mye. Men alle er senere funnet og dykket på, og de har fortalt ettertiden mye om forholdene den gang.

 

Den flotte to meter lange modellen av Stenbocken var en gave til Fredrikstad museum fra Sjøfartsmuséet i Gøteborg til Tordenskjoldutstillingen i 1936.

Disse velkjente postkortene er kanskje de første bildene som ble tatt av modellen i sitt nye hjem.     

På denne tiden gikk Den skånske krig (1675-79) mot slutten, og Stenbocken kan ha deltatt under de siste kamphandlingene. Den hadde opprinnelig stasjon i flåtebasen Karlskrona, og siden krigen stort sett var en landkrig ble den antakelig mest brukt til eskortering, patruljering og rekognosering i Østersjøen og i farvannene ved de svenske bestittelsene. Hva som skjedde med skipet etter at Den store nordisk krig
brøt ut i 1700 er ikke lett å finne ut av i detalj. I det året ble Gøteborg utbygd til orlogsbase, og Stenbocken ble sammen med fregattene Wismar og Stettin stasjonert der som en del av nordsjøeskadren.

Krigen i 1700 ble kortvarig for Danmark-Norges vedkommende, og det inntrådte en niårig fred mellom landene. Stenbocken har antakelig vært mer eller mindre aktiv og
i kampklar stand siden kong Karl stadig drev med krig, med perioder i opplag. Men etter at krigen mellom nabolandene brøt ut igjen i 1709 hadde den som oppgave ødelegge for trafikken mellom Danmark og Norge, og fra 1710 sammen med kaper-flåten i Gøteborg. Konvoitrafikken mellom Danmark og Norge var svært viktig. Landene var avhengig av hverandres ressurser.

SLAGET VED FLADSTRAND 1712
Det som er helt sikkert er at den deltok under slaget ved Fladstrand (Fredrikshavn) i 1712. Fladstrand var en viktig base og et samlingssted for konvoiene. Dette slaget er ikke av de mest kjente. Det kom som et resultat av den mangelfulle innsatsen mot den svenske orlogs- og kaperstyrken som kunne operere ganske fritt fra Gøteborg. Bare i året 1710 var mer enn hundre danske og norske skip til en verdi av 240 000 riksdaler blitt kapret med tap av last og mannskap, og det ble ikke bedre i de neste årene. For i 1710 hadde kong Karl 12. opprettet det svenske kapervesenet fra sitt eksil i Tyrkia, som han avstandsstyrte landet sitt fra. Han holdt hoff og mottok utenlandske sende-menn som om ingenting var skjedd, heller ikke det katastrofale nederlaget ved Poltava året før. Kong Karl lot seg sjelden distrahere av det som foregikk i virkelighetens verden.

Kontreadmiral Sehested ble forsøksvis sendt ut i Kattegat med seks orlogsskip i 1711 for å løse problemet, men ble av uklare grunner kalt tilbake av kong Frederik 4. etter
å ha erobret bare ti svenske misdedere, og det var det. Det har høyst uærbødig vært antydet at Hans Majestet var langt mer opptatt av å pleie forholdet til sin nye elsker-inne Anna Sophia Reventlow enn av krigføring på denne tiden. Toktet må betegnes som mislykket, ikke minst fordi orlogsskipet Slesvig forsvant under en storm med mann og mus. «Dårlig ledelse og manglende kompetanse ledet til grelle resultater», sies det i en treffende vurdering. Det ble også brukt sterkere ord. Det samme kan sies om den svenske innsatsen ved det ovennevnte slaget ved Øland.

 
   

Stenbocken ble sjøsatt fra Skeppsholmen i Stockholm i 1679, og skal ha deltatt mot slutten av Den skånske krig. Den var aktiv i Den store nordiske krig.

I 1713 ble den nedrigget og ombygd til stykkpram, og deltok under slaget i Dyne-kilen 8. juli 1716. Etter nederlaget ble den sammen med de andre erobrede skipene ført til Fredrikstad.


Foto V. Lund   

Admiralitetet i København ble senere sterkt kritisert for slapphet og feil bruk av den kostbare orlogsflåten. Den ble stort sett holdt i havn uten å ta noe initiativ. Skips-sjefene ble også kritisert for passivitet. Ingen av dem følte trang til å ta selvstendig initiativ, i slående kontrast til den gløden Peter Wessel Tordenskjold skulle komme til å vise. Det er han merkelig nok blitt kritisert for helt opp i våre dager. Han skal ha vært udisiplinert og ute av stand til å følge ordre fra sine foresatte. Men noen ser det som en sjelden evne til å ta ansvar og vise initiativ.

Hittil hadde Peter Wessel bare vært en begavet og lovende underordnet på fregatten Postillon, nå hadde han fått egen kommando på den lille snaubriggen Ormen på fem kanoner. Den skremte ingen, men den var glimrende egnet til rekognosering og spionasje, og disse oppgavene var Wessel like glimrende utrustet for. Fra å være sekondløytnant på Postillon var han blitt utnevnt til kapteinløytnant. Det var litt av et avansement, hans første springavancement, og han passerte 51 offiserer med bedre ansiennitet. Ikke alle likte det. Han var i sitt rette element, og 21. april 1712 kunne han melde at svenske orlogs- og kaperfartøyer hadde begynt å røre på seg for å kaste seg over en stor konvoi til Norge. 11. mai møttes danske og svenske skip ved Fladstrand. Dette er et vanskelig farvann med grunner, sandbanker og sterk strøm-setting rundt Skagen, og etter en del manøvrering fram og tilbake kom det til kamp.

SISTE KAMP SOM FREGATT?
Det var fem danske skip på til sammen 158 kanoner og sju større svenske på 330, deriblant Stenbocken. Etter tre timers skuddveksling avbrøt svenskene kampen på grunn av iherdig motstand, men forsøkte seg igjen etter en stund, med samme resultat. Danskene forsvarte seg for godt, og til tross for sin store artilleristiske overlegenhet med over to mot én oppga svenskene kampen. Skytekonkurransen endte uavgjort, men sluttresultatet var dansk seier all den stund en konvoi på 100 forsyningsskip kom trygt til Norge under kommandørkaptein Hans Knoffs ledelse. Det var uten Wessel på Ormen. Han var gått fra borde i Larvik 30. april, og skulle snart overta fregatten Løvendals Gallei. Knoff ble forfremmet til kommandør for innsatsen mot en styrke-messig overlegen fiende. I svensk sjøkrigshistorie har denne trefningen ikke fått noen fremtredende plass.

DEN SVENSKE ORLOGSFLÅTEN I FORFALL
Etter ti års krig var Sveriges økonomi kritisk dårlig. Titusener av militære og sivile var døde. Det var en av årsakene til at kongen innførte kapervesenet, landet trengte sårt til penger, ved siden av å plage fienden så mye som mulig. I 1710 hadde den svenske orlogsflåten vært i dårlig stand. Den lå opplagt i Karlskrona og var i forfall. Skipene lå  nedrigget og ubemannet, og sykdom herjet. Siden den gang hadde offi-serene fått bare tre måneders lønn, og de søkte om avskjed for å kunne gå i land og tigge langs landeveiene, og det var ikke ironisk ment. Flåten var blitt utrustet igjen i 1712, men den svake innsatsen ved Fladstrand skyldtes antakelig dårlig motivasjon og mangel på kamptrening.



Stenbocken som fregatt for fulle seil: Forfra blinde og bovenblinde, fokk, forre mersseil, forre bramseil, deretter storseil, stor mers-seil, stor bramseil. Akterst  kryss mersseil og latiner-mesan.

Den fører ikke stagseil, selv om de var begynt å komme i bruk på denne tiden. Latinermesanen holdt
stand i ytterligere 100 år.

Etter et postkort av C. Mohn      
Fladstrand skal ha vært Stenbockens siste aksjon, men det er ikke utelukket at den
var én av tre fregatter som var med på en troppetransport til de svenske styrkene i Pommern på høsten samme år. Det var en stor konvoi på 110 fartøyer i tillegg til de 28 eskorterende orlogsskipene. Hele Østersjøen var hvit av seil, heter det. En av fregattene var Vita Örn, som ble til Peter Wessels berømte Hvide Ørn etter å være blitt erobret ved Femern i 1715. Fregattene var sambandsskip mellom  de andre skipene. Det krevdes mye å holde så mange udisiplinerte sivile skip samlet, og fre-gattene var som gjeterhunder med saueflokken sin. For ikke langt unna lå hele den danske østersjøflåten samlet under generaladmiral Gyldenløve, men konvoien fikk seile i fred og ro uten å bli utilbørlig sjenert av den danske sømagt. Det var et eklatant eksempel på passivitet og slapphet fra den danske sjømilitære ledelsen. Det var ikke helt utypisk, og minst på linje med svenskenes labre innsats ved Fladstrand.

STYKKPRAM
Stenbocken var nå 33 år gammel, ingen spesielt høy alder i treskutenes tidsalder,
men den kan ha lidd under den dårlige økonomien. Året etter ble den ombygd til stykkpram. En stykkpram var alt annet enn en pram, men en seilende kanonbåt med kraftig bestykning. Stenbocken var en todekket fregatt. Hoveddekket og bakken ble fjernet slik at den fikk et åpent batteridekk med lavt tyngdepunkt, den var en stødig batteriplattform. Det oppbygde skansedekket, akterkastellet, ble sannsynligvis bevart, først og fremst for underbringelse av offiserene, men også mannskapet, som tidligere hadde kunnet henge opp køyene sine på batteridekket og innta måltidene mellom kanonene. De ble neppe plassert nede på ballasten eller på det åpne batteridekket. Riggen ble redusert til undermaster med tilhørende seil. Seilegenskapene ble derfor langt dårligere enn det de hadde vært som en hendig fregatt, og den måtte slepes når forholdene ikke var gunstige. Andre skip ble spesialbygget som stykkprammer, og var gjerne gruntgående for å kunne gå inn mot kysten og blant holmer og skjær. Sammen med de latinerriggede rogaleiene var de godt egnet til aksjoner i skjærgården. Ingen av dem var gode seilere, men de tålte hard vind på grunn av lavt seilsenter. Som stykkpram fikk den 24 kanoner, ti 18-pundere, fire 12-pundere og ti 3-punds falkon-etter. De sistnevnte fungerte helst som antipersonellvåpen. Som fregatt hadde beman-ningen vært på 170 til 190 mann, som stykkpram hadde den 150. Det var nå naturlig nok behov for færre ekte sjøfolk til seilmanøvrer.

Stenbocken som stykkpram.

Riggen var blitt redusert, og bakken var blitt skåret ned.

Bevæpningen som stykkpram besto av 24 stk. atten-, ti-. og trepunds kanoner, og den hadde en bemanning på 150 mann. Som stasjo-nær i Fredrikstad var mannskapet på 60.

Bildet er malt av
 V. Lund
     

Ingen vet egentlig helt nøyaktig hvordan Stenbocken så ut som fregatt og stykkpram, men tegninger og malerier er utført etter den to meter lange fregattmodellen som står i Fredrikstad museum, og avbildningen som stykkpram er utført etter opplysningene om hva som ble gjort under ombyggingen. Men siden slike skuter for en stor del var standardisert med like riggdetaljer og skrog er avbildningene sikkert ikke altfor upresise. Utviklingen gikk langsomt, og som fregatt hadde Stenbocken nøyaktig samme seilføring som det femti år eldre linjeskipet Vasa.

SOM FLYTENDE FESTNING I FREDRIKSTAD
Stenbocken ble omdøpt til Stenbukken, men er fremdeles best kjent under det svenske navnet. Bemanningen ble nå på 60 mann, i det vesentlige kanonmannskaper. Den ble fortøyd ved festningen på østsiden av Østerelva, ikke langt unna borgen Isegran ved Kråkerøy på den andre siden av elva. I påkommende tilfelle ville det bli enkelt å forhale Stenbocken dit det var nødvendig og varpe den rundt så den lå med bredsiden mot en innkommende fiende. Denne fienden ville ikke få en lett oppgave i den strie motstrømmen han ville møte forbi Øra, opp Glomma og inn mot byen. Det lå alltid flere robåter klar med kraftige karer ved årene som slepte skipene motstrøms i freds-tid. Det var en god inntektskilde for båtmannskapet. En fiende på vei opp elva ville bli et enkelt mål i kryssilden fra byens forsvarsverker.

Men etter den endelige fredsslutningen i Nystad i 1721 var faren for et svensk
angrep over, i det minste for en stund. I tiden etter Den store nordiske krig hersket Frihetstiden i Sverige, friheten fra eneveldet. Makten var samlet i Riksdagen, og en ny krig mot naboene i vest var uaktuelt. Det har vært antydet at det var da Stenbocken ble fylt med stein og senket der den lå, men det er heller tvilsomt. Det ville vært mer praktisk om den ble forhalt til et annet sted der den ikke lå i veien for den livlige virksomheten på elva, for det var det som skjedde da den lå på bunnen.  Skipet var fremdeles brukbart, og om det ble utrangert er det mer sannsynlig at skroget ville blitt brukt som lekter eller flytende lager, eller varpet over til galeiverftet på Isegran for å bli pent demontert for å ta vare på tømmer, beslag og utrustning, enn at det bare ble senket til ingen nytte.
ET KAPRINGSFORSØK I 1750?
Et indisium på at Stenbocken fortsatt ble liggende der den ble lagt i 1716 kan være en historie som ble gjengitt i den svenske lokalavisen Lilla Tidningen i Søderkøping våren 2008 etter opplysninger fra marinemaleren Harry Glosli i Fredrikstad. Over-skriften lyder som så: «Fräkt försök att kapa fregatten Stenbocken i norsk örlogsbas? Året är 1750». En dag observerte nordmennene to fregatter under dansk orlogsflagg. De skal åpenbart inn til orlogsbasen. Slepebåtene ble rodd ut for å hjelpe til. De ble buksert forbi festningen og den dansk/norske orlogsflåten som lå på den andre siden av innløpet (dvs ved Isegran), som også hadde til oppgave å beskytte marinebasen. De to fregattene loses til havn og blir anvist kaiplass.

Men så skjer det noe. Det avsløres snart at det er svenske orlogsskip, bokstavelig talt under falsk flagg, og festningens kommandant griper inn og forhører de svenske offiserene som ble, etter sigende, «mottagna med heder». Dagen etter fikk de fritt leide ut fra basen.

Det er blitt spekulert mye om det svenske motivet for å ta seg inn i en norsk orlogs-base. Det finnes ingen dokumentasjon fra forhøret. Men frekt var det unektelig. Noen historikere tror at motivet kan ha vært å sette seg i besittelse av den av admiral Tordenskjold erobrede staselige og tungt bevæpnede svenske fregatten Stenbocken. Fregatten lå i marinebasen like ved der svenskene fikk kaiplass. Dette er bare spekulasjoner. Men litt spennende er det i alle fall. Hadde svenskene lyktes med å kapre Stenbocken og legge fra kai hadde de kommet raskt bort fra festningen og forbi Vaterland og Øra ved hjelp av strømmen i elva. Slik gikk det ikke. Derimot ble de norske vaktene hardt straffet for å ha latt seg lure.

 
   
Festningsbyen Gamlebyen fyller 450 år i år (2017), og er ene-stående i sitt slag i Europa.

Her har det vært stor virksomhet i alle år. På Isegran nederst i midten var det skipsverft der blant andre fregatten Lossen ble bygd. På den andre siden av Glomma fikk Stenbocken sin siste stasjon. Inn hit seilte to frekke svenske fregatter i 1750, kanskje for å kapre skipet. Det endte sitt liv
på den lille trekanten nedenfor midten av bildet, søndre ravelin.

Slik lyder beretningen om denne fantasiske begivenheten i norsk språkdrakt, og den er interessant selv om den preges av noen unøyaktigheter, som at Stenbocken var en staselig fregatt og at Tordenskjold var admiral i Dynekilen.

Et annet spørsmål er hva svenskene ville med det 71 år gamle skipet, bortsett fra å terge nordmennene. Noen særlig kampverdi hadde det neppe etter alle årene i passivitet i Østerelva. Det kan ha vært en prøve på norsk beredskap og hvor van-skelig det ville være å trenge gjennom de norske forsvarsverkene. Men dette tyder på at skipet fortsatt lå der i 1750, ellers ville det neppe vært noe grunnlag for en slik historie. Ingen ville vel dikte opp noe slikt om et skip som hadde ligget på bunnen i nesten tretti år og som få husket lenger.

SOMMERKRIGEN 1814
Om historien stemmer lå den fortsatt der i 1814 under den korte sommerkrigen etter «revolusjonen» på Eidsvoll med kongevalg og egen grunnlov. Det var den norske versjonen av  frihetstiden. Det var som kjent noe svenskene likte svært dårlig. De så krig som det beste middelet til å få de strie nordmennene til å føye seg, og underkaste seg Sverige slik landet var blitt påtvunget av de fire stormaktene ved Kielertraktaten 14. januar 1814.

Den norske skjærgårdsflotiljen i hvalersektoren besto av rokanonbåter. De seks briggene den selvstendige norske marinen disponerte lå over i Vestfold, men de ville ikke hatt noe å stille opp med overfor svenskenes overmakt. Den helt overlegne svenske marinen rykket inn over Sekken og forbi Hvaler med blant annet fire linje-skip, fem fregatter og flere rokanonbåter uten å møte større motstand fra de norske kanonbåtene, og 3. og 4. august begynte linjeskipet Gustav den store på 80 kanoner, to fregatter og en rekke kanonbåter et kraftig bombardement av Fredrikstad festning, som overga seg uten spesielt iherdig motstand på formiddagen den 4. Da skal Stenbocken være blitt skadet, og den ble fylt med stein og senket der den lå. Det er ikke klart om den deltok i kampen. Svenskene okkuperte festningen, og kanskje var det de som senket den. Om de ikke hadde greid å gjenerobre den i 1750, så ...?

    
Angrepet på Fredrikstad 3. og 4. august 1814 med linjeskipet Gustav den Store på 80 kanoner, de to fregattene Eurydice og Galathea samt flere kanonsjalupper. Det er ingen tegn til Stenbocken i bakgrunnen.

Etter flåteranet i København i 1807 hadde ikke Danmark-Norge et sjøforsvar av betydning, og hadde ingenting å stille
opp mot en totalt overlegen svensk flåte.

Litografi av J. F. Heland

Et interessant spørsmål er igjen hva som ble gjort med kanonene og annet brukbart utstyr før senkingen, om det nå var i 1721 eller 1814. Skroget ville sikkert blitt rensket for alt av verdi. Noe av utstyret som ble erobret i Dynekilen ble brukt på Fredriksten festning. Kanskje er noen av gamle Stenbockens kanoner på Fredrikstad festning i dag uten at noen vet om det? Det står svenskproduserte kanoner der, men de er levert fra Åker Järnverk och Styckebruk og er datert 1839.

PÅ BUNNEN I 118 ÅR
Der lå den lenge og vel, og av og til var den synlig ved lavvanne. Den lå delvis i veien for trafikken på elva og ble skadet, og det ble snakk om å sprenge og fjerne vraket, og deler av det var blitt tatt opp. Men i 1930 ble oberst Jens Christian Meinich komman-dant på festningen, og han var en mann med kulturhistorisk sans. Stenbocken måtte heves og bevares. Han klarte å samle inn nok penger til at bergningsarbeidet kunne settes i gang i 1932. Det var egentlig en god prestasjon. Det var stor folkelig motstand mot prosjektet, og dette var i de harde trettiåra. Det var ingen mangel på større opp-gaver som burde prioriteres, og saken ble beskrevet som et propaganda- og prestisje-prosjekt fra forsvarets side. På den tiden hadde forsvaret ingen høy status.

STENBOCKEN HEVES
Det var ingen enkel oppgave å heve et skip på nesten 34 meters lengde og 9 meters bredde og med en opprinnelig vekt på 600 tonn, som hadde sugd seg bra fast i gjørma i løpet av 118 år. Men med en lekter med en solid dampkran fra Marinen på 180 tonns løftekraft lyktes det å heve skipet, og det brøt vannflaten 10. november 1932. Hele vraket kunne ikke heves på én gang, det måtte tas del for del. Deretter ble det plassert på søndre ravelin, Vaterlandravelinet, midt uti søndre vollgrav, og satt sammen. Men det var på ingen måte et populistisk tiltak. Det talte ikke til massene. Ropet fra folke-dypet lød: «Hva skal vi med den gamle dritten? Nei, slipp hele lorten ut i elva igjen»! I den andre enden av vurderingsskalaen var den berømte båtkonstruktøren Bjarne Aas (IOD-klassebåten, los- og redningsskøyter), som så på skipet sammen med arkeologen professor Anton Wilhelm Brøgger fra Oldsaksamlingen. Fagmannen uttalte: «Se på det fine skroget, maken til arbeid og materialer. Et utsøkt stykke skipsbyggings-arbeid». Det var to verdener som møttes.

      

Marinen stilte med en dampkran på 180 tonns kapasitet. Den var til heving av u-båter. Det var godt med publikum til stede, men ikke alle ønsket prosjektet lykke til. I dag holder en båtforening til der Stenbocken ble berget. Kjenner medlemmene til historien? Siden den gang er Fredrikstadbrua lenger opp i Glomma kommet til. Det var i 1957.

Meinich og Aas vant konfrontasjonen, men hvor fint skroget egentlig var kan disku-teres. Det så mest ut som et dinosaurskjelett med et stort hode, ryggrad og ribbein og et lite haleparti. Det var ingenting igjen av dekk, akterkastell og skipssidene, men forstevn og baugparti, akterstevn, kjøl, bunnstokker og spanter var såpass godt bevart at det antydet hvordan skrogkonstruksjonen hadde vært før tidens tann hadde herjet med den.

Brøgger var visstnok ikke spesielt interessert i Stenbocken. Hadde det bare vært et vikingskip. Han var mest opptatt av vinlandsseilaser  på den tiden og skrev boka Vinlandsferdene, Gyldendal 1937, en fascinerende og innsiktsfull bok som har gyldighet den dag i dag, og med teorier som er blitt bekreftet av nyere forskning.
En årsak til arkeologen Brøggers manglende entusiasme kan ha vært at dette måtte fortone seg som en marinarkeologisk operasjon fra Helvete. For arkeologer som var vant til å avdekke funn med nennsom hånd og murerskje og kost var en dampkran som kunne løfte 180 tonn  helt utenfor deres forestillingsverden. Denne røsk og rivmetoden var ikke noe for Brøgger.

    

Stenbocken ble hevet 10. november 1932. Det måtte en kran med 180 tonns løftekraft til å få den opp fra mudderet, der den hadde ligget siden 1814 (eller var det 1721)? Her er midtpartiet på land.

Initiativtakeren oberst Jens Christian Meinich står sammen med A. W. Brøgger og båt-byggeren Bjarne Aas.

Bildet er fra bladet Levende Historie
nr. 5- 2006

BRANN - VAR DET SABOTASJE?
Men lite skjedde, restaurering og konservering tenkte ingen på. Det ble bygd et bølgeblikktak over midtpartiet og satt opp et nettinggjerde rundt, og det var det. Så kom krigen med mer presserende ting å tenke på. Og i 1949 brøt det ut brann i skipet. Det var flere teorier om årsaken til dette, og siden det skjedde 9. april mente mange at det var et uttrykk for norskpatriotisk vrede over svenskenes tvilsomme holdning under krigen. Stenbocken hadde jo vært svensk – for 233 år siden.

    

På plass på søndre ravelin med et bølgeblikktak over det som var igjen av midtpartiet.

Det burde ha vært mulig å ta bedre vare på baugpartiet, som var i best stand.




Foto fra Fredriksstad Blad.

Men så ille var det ikke. Tidlig på 1980-tallet sto to herrer fram og tilsto at de sammen med en tredje kamerat var synderne. Datoen var helt tilfeldig. De var ni år gamle den gang og alt annet enn hevngjerrige norske superpatrioter, bare tre gutter som var på tur og ville steke poteter over et bål i et av mastehullene. Da de måtte hjem til middag klokka 16 etter streng ordre fra mamma lyktes det ikke å slokke bålet fullstendig, og det tørre tømmeret fattet ild. Brannvesenet kom til og klarte å slokke brannen, men Stenbocken ble ille tilredt.

ØDELAGT FOR GODT
Og der lå det forkullede vraket for vær og vind helt til 8. april 1955. Bølgeblikktaket var rast sammen, og ruinen var tilholdssted for uteliggere og tørste personer, byens tvilsomme elementer, som det het, men også med besøk i ny og ne av forelskede par som stilte beskjedne krav til romantiske omgivelser. Og så gikk det som det måtte
gå, en ny brann ødela det som hadde overlevd den første brannen, og restene raste sammen. Også nå ble det snakket om sabotasje, kanskje med en viss rett. Vraket hadde lenge vært til ergrelse for mange, og enda en brann kom beleilig. En krass senere kommentar går ut på at det skjedde med kommunepolitikernes velsignelse. Noen følte kanskje lettelse over at et vanskelig spørsmål endelig var ryddet av veien, men det kunne vært gjort på en mer skånsom måte.

      

I 1905 ligger Stenbocken på bunnen bak merkestolpene og kunne være i veien for trafikken, og samme sted i 2017, der båtforeningen holder til. I bakgrunnen ligger Isegran med middelalderborgen.
I 1905 var den ennå ikke restaurert. Det skjedde ikke før på 1980-tallet.
SISTE REIS
Det tok ikke lang tid før de forkullede restene var blitt fjernet, og det var virkelig lite som var verdt å vare på. Men i forbindelse med et stevne i Fredrikstad sommeren 1957 ble en eikestokk fra Stenbocken saget opp i små deler som ble solgt for 8 kroner styk-ket med en innsvidd tekst om Tordenskjold og Dynekilen. Dette ble viden kjent og det ble protestert mot en slik forakt mot Tordenskjolds minne. Svein Molaug som nylig var blitt direktør ved Sjøfartsmuséet i Oslo kom til åstedet for å forhøre seg om saken. Men det var unektelig i seneste laget. En uopprettelig skade var allerede skjedd.

 

Galionsfiguren er bevart i Fredrikstad museum. I sin tid var det forgylt, og det kunne ha vært en verdig repre-sentant for Svenska Lejonet om det var blitt tatt vare på der det hørte til.     

Dette bildet er tatt fire år etter brannen i 1949. I 1953 var disse forkullede restene det som var igjen av et skip som kunne vært
et verdig minnesmerke over en av de viktigste begivenhetene i norgeshistorien, men på 1930-tallet lå ikke forholdene til rette
for et stort og kostbart bevaringsprosjekt.

Og slik endte Stenbockens karriere etter 34 år som fregatt, 3 år som stykkpram, 98 år som flytende festning, 118 år som vrak på bunnen av Glomma -  og 23 år som et oversett og vanskjøttet historisk klenodium på tørt land. Den ble 276 år gammel.

NOE POSITIVT TROSS ALT
Men noen positive elementer er det jo. En søt historie som denne kunne det sikkert vært flere av: I juli 2016 fikk Østfoldmuséene en henvendelse fra en dame fra Vest-fold, som fortalte at hun hadde en trebit fra Stenbocken. Den hadde hennes avdøde mann rappet fra skipet en gang han som gutt hadde vært på besøk og sett på «Torden-skjolds skip». Da han strøk hånden over ripa hadde en trebit falt av. Han visste godt at han ikke skulle ta på en museumsgjenstand, så han fikk nesten panikk og stakk den i lomma uten å si noe.

Hjemme la han den i en skuff, og der ble den liggende. En dag fortalte moren hans at skipet var brent opp, og da våget han endelig å fortelle om det som var skjedd. «Og biten ble tatt opp fra skuffen på rommet og fikk ny plass vakkert innpakket i et mykt klede i det flotteste skapet i stuen og ble tatt godt vare på». Og da gutten ble voksen ble han gift med en dame som faktisk var i slekt med ingen ringere enn Peter Wessel Tordenskjold, og trebiten fikk være med i mange skoletimer og er blitt beundret av mange skolebarn i årenes løp. Det er synd at den gutten ikke var født en generasjon tidligere og ble riksantikvar eller direktør ved Fredrikstad museum!

I 2005 produserte en 8. klasse ved Gudeberg barne- og ungdomsskole en 12 minutters animasjonsfilm om Tordenskjold og Stenbocken. Musikken ble laget av seks elever fra Fredrikstad kulturskole. Fredrikstad museum sto for den faglige ekspertisen. Filmen hadde verdenspremiere 30. mai 2005. Det kan kalles et godt eksempel på levende historieformidling. Så lenge det finnes opplyst ungdom finnes det håp.
 

          Spanteoppene var det første som
         brøt vannflaten 10. november 1932




Bildet til høyre var lenge det eneste som var blitt publisert, blant annet i Guthorm Kavlis bok fra 1990 I Tordenskiolds kjølvann. Etter hvert er flere bilder kommet for dagen og publisert i forskjellige medier, blant annet på internett.

Vraket lå på søndre ravelin i søndre vollgrav. I bakgrunnen synes en av bygningene på festningsområdet.

 

Her på sletta lå restene av Stenbocken, og her kunne den ligget i dag. Festningen i bakgrunnen.   
 

     Vraket var dekket av leire som ble fjernet så skånsomt
     som mulig.




 



Men det er ikke bare i vårt tilfelle det er blitt utvist en mangel på kulturhistorisk bevissthet som er gått ut over stakkars Stenbocken, men på en annen måte. Her er et svensk eksempel, igjen hentet fra Lilla Tidningen i Søderkøping: «En god vän till greve Magnus Stenbock, norrmannen och konstnären Harry Glosli från Fredrikstad, har målat många berömda skepp från stormaktstiden. Ett av dessa skepp är fregatten Stenbocken. Originalet - en större oljemålning - skänkte Harry Glosli till Söder-köpings kommun med förbehåll att den skulle hänga så att allmänheten skulle kunna ta del av den. Av «platsbrist», som det hette, kom konstverket ganska snart att ha sin plats på ett enskilt tjänsterum. Det inträffade gjorde att Harry Glosli tog tillbaka konstverket. Strax efter såldes målningen och ingår nu istället i en privat samling i Nyköping...». Forhåpentligvis fikk maleriet et godt hjem til slutt.

NESTEN INGEN MINNER IGJEN
Det er praktisk talt ingenting igjen av skip fra Tordenskjolds samtid, bare de få restene av Stenbocken, og det som ble tatt opp fra fregatten Lossen som forliste ved Stolen ved Vesterøy i Hvaler julaften 1717. Lossen ble bygd på Isegran i 1684, bare et par hundre meter fra der Stenbocken ble liggende på den andre siden av Glomma. I 1704 hadde Lossen deltatt under kong Frederik 4.s besøk i Norge, og var med til Trondheim der den unge Peter Jansen Wessel holdt til. Som kjent stakk gutten av fra farens mas om å skaffe seg et matnyttig landbasert yrke og ble med kongens følge til København, og det er blitt antydet at han var om bord på Lossen som kahyttsgutt. Fregatten var også med under det legendariske slaget i Køge bukt 4. oktober 1710, og slapp unna med skrekken da linje-skipet Dannebroge under kommandørkaptein Iver Huitfeldt eksploderte bare 500 meter unna. Den deltok også i det ovennevnte slaget ved Fladstrand i 1712 og møtte der Stenbocken. Kanskje de hadde nærkontakt og utvekslet skudd.

I tillegg kan det være at en galei ligger gjemt i gjørma ved våtmarkområdet Øra i Fredrikstad, og rester av et orlogsskip ved en strand i Brofjorden i Bohuslen etter en liten trefning i slutten av mai 1717, der Tordenskjold forsøkte seg på et angrep på viseadmiral Olof Strömstiernas gods Vese. Det mislyktes med tap av et fartøy som
skal ligge nedgravd på bunnen. Av og til synes spantetopper i strandkanen ved lavvann.

 

En maritim skattkiste fra fregatten Lossen.
Hele skipet var egentlig en skattkiste.     
 
Den russiske fregatten Shtandart fra 1703, i form av en moderne kopi. Slik så Stenbocken, Hvide Ørn og Lossen ut også. Den fører ikke stagseil og har fremdeles latinermesan på kryssmasten.

MANGEL PÅ KULTURHISTORISK BEVISSTHET – OG PÅ ØKONOMI
Tordenskjolds seier i Dynekilen kan ha hatt avgjørende betydning for landet vårt. Likevel var ikke en av de farligste motstanderne, stykkprammen Stenbocken, av stor nok historisk verdi til å bevares for ettertiden. Verken politikerne, kultureliten eller befolkningen i sjøfarts- og orlogsbyen Fredrikstad hadde vist den minste interesse for å bevare det som var igjen av dette enestående minnemerket over en av de mest spektakulære begivenhetene i norgeshistorien. Snarere det motsatte.

DET SOM KUNNE VÆRT
Og til ettertanke. Regalskipet Vasa fra 1628 ble funnet året etter den siste brannen og hevet i 1961, og ligger bevart i sitt eget museum i Stockholm som en av verdens virkelig store maritime trekkplastere med mer enn en million besøkende hvert år. Skipet er det eneste i sitt slag som er bevart fra 1600-tallet. Vi kunne hatt noe lign-ende, riktig nok ikke i så storslagen skala, men særlig baug- og akterpartiet hadde det vært mulig å ta vare på.

Rett over elva ved det maritime senteret på Isegran, der galeiverftet lå og båtkonstruk-tøren Bjarne Aas hadde sitt båtbyggeri, ligger jakta Jelse fra midten av 1700-tallet og fullriggeren Najaden fra 1897, også en tidligere svensk treskute som er kommet i norsk eie. Med Stenbocken i tillegg kunne vi hatt en topptrio med skip fra 1600-, 1700- og 1800-tallet. Men slik skulle det ikke gå.

    
Den best bevarte delen av Stenbocken.
Sliten og skadet etter krig og 118 år på bunn-
en av Glomma, men likevel imponerende på
sitt vis og et sjeldent monument over gammel skipsbyggingskunst. På land overlevde den i
bare tjuetre år.

Tenk om vi hadde hatt den på plassen sin ved Fredrikstad festning. Ville situasjonen vært en annen om det hadde dreid seg om et vikingskip? Stenbocken var bedre bevart enn både Tune-skipet og Klåstadskipet. En kopi av sistnevnte bygges nå (2017) i Tønsberg.

 
____________________________________

Kilder og litteratur:
Kommandør Olav Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold, bind 1, Trondheim 1925
MindreAlv XVII, årbok for Fredrikstad museum 2016
Fredriksstad Blad, 21. april 2016
Lokalavisen Lilla Tidningen sommeren 2006 og våren 2008, Søderkøping
J. C. Tuxen: Den danske og norske Sømagt fra de ældste Tider, København 1875
Guthorm Kavli: I Tordenskiolds kjølvann, Oslo 1990
Nils Modig: Strömstad - gränsstad i ofred och krig, Sävedalen 2013
E. Hildebrand: Historisk Tidsskrift, Stockholm 1891
Tor S. Backlund: Antekningar om krigshändelsena i Västsverige 1700-1721
Det Gamla Göteborg: Knape från Onsala
Lysekils kommun: Skagerraks kapare. Med rätt att plundra
Marinemaleren Harry Glosli, Fredrikstad
Diverse opptegnelser og notater, bilder for det meste fra egne samlinger

Skuteposten