Her er rapporten fra Clara, som fikk innvilget sin søknad om stipend fra Christiania Seilskuteklubb om å være med som medseiler om bord på Christian Radich under Tall Ships Races 2025. Clara har sendt oss et hyggelig reisebrev fra seilasen mellom Aberdeen og Kristiansand.

Det var en flott reise fra Aberdeen til Kristiansand. Første dag på båten ble vi litt kjent med hverandre og de fleste gikk ut for å ta en øl i Aberdeen. Jeg fikk nattevakten, fra 12 til 4. Det var uvant å måtte jobbe to ganger i døgnet. Vi hadde vakt fra klokka tolv til fire både natt og dag. Dette gjorde at alle døgn føltes som to døgn. På nattevakta håpet vi på å få stjernehimmel, men det var bare grått.

Jeg kjente jeg ble litt kvalm sekundet vi forlot havna i Aberdeen. Jeg har aldri seilt før, og er heller ikke vant til å være på sjøen, så jeg ble litt nervøs. Men det gikk fint enn så lenge. Allerede første dagen på sjøen fikk vi opplæring i å gå i riggen. Jeg har en rasjonell type høydeskrekk hvor jeg kun er redd for høyder når jeg klatrer, så dette var litt som et mareritt for meg. Vi måtte til og med ut på mastene! Så der sto jeg, med magen over masta og rumpa ut i været, mens guttene lenger ut på masta begynte å snakke om det mexicanske skipet som kræsja for litt siden, og at hvis vi hadde falt ned nå, så var vi døde. Det hjalp ikke mye verken på frykten eller kvalmen.

Da jeg kom ned igjen fra riggen, tok jeg av meg sela fort som fy, og satte meg på dekk for å ta igjen pusten. Der ble jeg sittende en stund. Noe av det beste med denne reisen med Radich var at det alltid var folk på dekk! Jeg hadde litt hjemlengsel, jeg var kvalm, og jeg var skjelven av frykt etter turen i riggen, men det var alltid smil og hyggelige samtaler å få på dekk. Dagene gikk i vakter, søvn og god mat.

De første to dagene var det regatta, så vi var alltid klare for å ta i et tak og spesielt om natten seilte vi ganske fort, gjerne 10/12 knop. Vi lå hele tiden blant topp tre, og hadde troa på at etappeseieren var vår. Det var mye sjø og hengekøyene svaiet fra side til side. Det var ikke helt lett å få sove når jeg dunka inn i køyesengene til venstre for meg, og nabohengekøya på min høyre side, i tillegg til det mektige snorkekoret som hadde konsert daglig (og nattlig).

På dag tre var regattaen over og vi ventet spent på å få vite hvilken plassering vi hadde fått. Jeg var virkelig trøtt og sliten, og kvalmen hadde nå nådd meg til halsen. Vi fortsatte med vakter så lenge vi var på sjøen, og jeg skulle nå ha min første sikkerhetsvakt. Da tar man først en opplæringsrunde, fire stk medseilere sammen med én fra crewet.

Vi gikk rundt på skipet, ned trapper, inn i (for meg) ukjente rom, opp trapper og over hele skipet. Gjennom hele runden snakket gutta (de samme som tidligere) om at noen hadde spydd på gulvet nede på banjeren mens vi sov i natt. De gikk inn i detalj på hvor han hadde spydd, lydene han lagde og hvor ekkelt det var. Dette, som sist, gjorde min situasjon bare verre, men jeg var for kvalm til å si noe, jeg turte ikke å åpne munnen engang, og hadde fortsatt håp om at kvalmen bare skulle gå over.

Vi kom endelig opp til bestikket hvor vi avsluttet runden vår. Guttene snakket fortsatt om spy, og nå hadde jeg virkelig nådd grensen min. Jeg forlot samtalen i stillhet og satte meg ned ved renna ute i nattemørket. Nå var det visst endelig min tur til å mate fiskene. Nå hadde kvalmen nådd en peak og her skulle den forbli i ett helt døgn. Jeg klarte ikke spise, jeg kunne knapt gå på do uten å spy. Jeg var heldigvis trøtt nok til at jeg fikk sove, men bortsett fra det, ble jeg sittende ved renna.

Da dette endelig var over var det bare «cruise in company» igjen, og nå kom finværet som bestilt. Vi seilte til en liten bygd kalt Sirevåg. Det var ingen som visste helt hva vi kunne forvente der, men det vi fikk overgikk all forventning. Sirevågerne kan å feste! Her lå vi i to døgn. To døgn i en feberdrøm av et sted. Vi fikk både fiskeburgere og øl, alt en seiler kan ønske seg! Dette var seilasets desidert beste havnefest.

Deretter hadde noen nydelige dager langs sørlandskysten, ordentlige smeigedager! Vi gikk i paraden gjennom Kristiansands gater, med musikk og kostymer på alle kanter. Det viste seg at vi kom på andre plass i denne etappen, og vi fikk trofé på scenen.

Det var vår siste dag på skipet og selv om vi var trøtte og slitne, var det veldig trist å vite at vi snart skulle si hade til alle de flotte menneskene som vi nå kalte våre venner. Vi dro dagen ut så langt vi kunne, og jeg dro ikke hjem før klokka tre på natta, etter mange «skåler» og en ordentlig god nattkebab! Denne turen har vært en utrolig fin reise, og jeg er veldig takknemlig for å ha opplevd et så unikt eventyr.

Christiania Seilskuteklubb er glad for å kunne være med å bidra til at flere ungdom får muligheten til å seile med våre seilskuter. Ønsker du å vite mer om hvilke stipender som finnes for å delta på Tall Ships Races med Christian Radich, kan du lese mer her: radich.no/praktisk-informasjon/rabatter-og-stipend.

Neste år vil skuta være i dokk gjennom hele sommersesongen, og vil derfor ikke delta i Tall Ships Races 2026.

Reisebrev skrevet av Clara Zita Lind, medseiler på Christian Radich under Tall Ships Races 2025.