Verbet å navigere er avledet fra latin av ordene navi som betyr skip og gere som betyr å lede. Å navigere betyr altså å lede eller føre et skip/fartøy; tross ordets egentlige betydning, brukes det i dag som et synonym på å "finne frem".

Den tidligste form for navigasjon var landnavigasjon. Maritim navigasjon oppsto da den førhistoriske sjøfarer prøvde å styre sin skute eller flåte ved å bruke kjente landemerker som hjelpemidler. Etter hvert prøvde han å styre uten å ha landemerker i sikte. Om natten kunne han ha himmellegemer å styre etter, men navigasjon etterstjernene slik vi kjenner det, var ikke mulig før man forsto månens og solens bevegelse.

Sjøreisen til Pytheas fra Massalia omkring 350 til 300 før Kristus er en av de første kjente fortellingene om navigasjon i historisk tid.


Kart fra 1570
Kobberstukket kart av Abraham Ortilius i verdens første atlas 1570 Trykt med spesiell tillatelse fra Det kongelige Bibliotek, København.