Av Kai Jensen

Kystkultur og fartøyvern som en del av vår kulturarv!

Kysten og havet har siden tidenes morgen vært en av de viktigste veier til Norges utvikling og velstand. Da har selvfølgelig farkostene som har kunnet fraktet mennesker og last vært et betydelig element for å kunne bruke havet som farbar vei. Samtidig som vi i dag vet at åtti prosent av Norges befolkning bor innenfor en avstand på ti kilometer fra kysten, så er det egentlig få som erkjenner dette som ett faktum. Jeg var nylig på en kystkulturkonferanse i Fredrikstad og hvor en av foredragholderne uttalte følgene:

I Oslo er det få som tenker over at de bor ved kysten, mens Sunnmøringen tenker at det er de som er de eneste som bor ved kysten.

Denne litt spøkefulle uttalelsen er med på å illustrere de utfordringer som kystkulturen og ikke minst fartøyvernet har hatt for å få den rettmessige plass i kulturminnevernet. Bortsett fra noen få utgravninger av vikingskip og skipsvrak under vann, så var det ikke tatt vare på noen fartøyer i Norge før mot slutten av sekstiårene. De alle fleste fartøyer som er blitt vernet i Norge er etter initiativ fra frivillige entusiaster. Store fantastiske seilfartøyer som kunne vise oss den æra som Bjørnstjerne Bjørnsom skrev om i sin sang, ”Den Norske Sjømann”, ”Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt” kan kun skues via bilder eller tegninger. Vi har i årtier betegnet Norge for en stormakt på sjøen. Dette kommer dessverre for lite frem i vår streben etter å ta vare på vår kulturarv.

Selv om mye viktig kildemateriell er gått tapt hva gjelder skip og fartøyer fra vår fjerne og nære fortid så kan det se ut som om at dette er i ferd med å endre seg. Regjering og Storting har satt fartøyvernet på dagsorden. De har bedt forvaltningen om å ta et grep for å sikre fartøyvernet for fremtiden. En Nasjonal verneplan for verneverdige fartøy er på trappene. Denne skal utarbeides av Riksantikvaren i nært samarbeid med de frivillige, fordi myndighetene har innsett at det er frivilligheten som er bærebjelken i fartøyvernet. Dette gjelder selvfølgelig for både små båter og store fartøyer. Hva er det da som blir viktig for at vi i fremtiden skal kunne utvikle et fartøyvern og båtvern som vi kan overlevere med god samvittighet til neste generasjon?

Frivilligheten, fartøyvernets bærebjelke?

I motsetning til verna og freda bygninger, er de aller fleste fartøyer bevart i flytende tilstand og er derved mobile. Men i likhet med bygninger så er det et ønske fra samfunnet at disse objektene skal vernes gjennom bruk. Dette gjør at bruken nå blir vesentlig endret fra det opprinnelige. Det er verken lønnsomt, hensiktsmessig eller ønskelig at disse flytende kulturminnene skal gjenoppta sin opprinnelige funksjon eller virksomhet. Det er jo nettopp utviklingen som har skapt disse fartøyene til kulturminner. For å kunne få til et bærekraftig fartøyvern, som både bevarer frivilligheten og objektene i uoverskuelig fremtid, står denne vernedisiplinen foran noen store utfordringer.

Myndighetskravene for å kunne bruke (seile) fartøyene, organisere og administrere de frivilliges organisasjoner har blitt uhyre krevende de seneste årene. Derfor må det på disse områdene tas et kraftig skippertak for å tilrettelegge for et fremtidig kulturminnevern som inkluderer de frivilliges innsats og offervilje. Det å være frivillig i kulturminnevernet er ikke kun en hobby som utøves av den enkelte deltaker. Det er rett og slett et meget viktig samfunnsengasjement som tusenvis av mennesker i landet tar del i. Det som legges ned av frivillig innsats i dette landet er unikt på verdensbasis. De færreste måler sin frivillige innsats i kroner og ører. Det er gleden av å yte, resultatet av innsatsen og ikke minst anerkjennelsen som er drivkraften i det aller meste av denne virksomheten. Da bør det være et minimumskrav at de frivilliges engasjement anerkjennes i alle ledd i forvaltningen, og at man verdsetter den formidable innsatsen som ytes til alles beste.

Saksbehandlerne i byråkratiet må i større grad enn i dag ta hensyn til hvordan denne delen av kulturminnevernet er organisert på. Frivillighetens natur er nettopp at den er frivillig, det vil si at den er ikke statisk og fast. Det er derfor viktig at det offentlige ser den frivillige sektors egenverdi og legger til rette for at grunnlaget for frivilligheten opprettholdes og styrkes. Enhver organisasjon som eier eller forvalter et verneverdig skip av en viss størrelse må forholde seg til et intrikat myndighetsregulert regime. Dette er kanskje en årsak til at de frivillige bruker mesteparten av sin innsats på administrative oppgaver og ikke til det som de faktisk ønsker å gjøre. Et viktig virkemiddel for å kunne skape et mer dynamisk forhold mellom de frivillige og myndighetene er et tett og godt samarbeid på flere plan. Myndighetene må se på de frivillige som en resurs og en nødvendighet for å bevare denne kulturarven for fremtiden. De frivillige, og ikke minst deres organisasjoner må få en større plass i beslutningsprosessen. Når de frivilliges organisasjoner ytrer ønske om forandringer er dette som regel tuftet på erfaring ut i fra hverdagen og ikke et ønske om å stikke kjepper i hjulene på myndighetene.

Den enkelte fartøyverner har som regel sin drivkraft i sitt forhold til selve objektet. Men de kommer samtidig med en ballast fra ulike samfunnslag, profesjoner eller erfaring fra andre områder, både i og utenfor sjøfarten. Dette mangfoldet er med på å skape styrke og dyktighet i fartøyvernet. For å kunne styrke denne ytterligere så må byråkratene i forvaltningen spille på lag med de frivillige, yte mer hva gjelder informasjon, tilrettlegging og enklere saksbehandling.

Flytende kulturminner

Som nevnt, er verneverdige fartøyer mobile. Dette gjør at fartøyene er avhengig av en viss infrastruktur, for å kunne brukes til formidling av vår maritime historie til hele folket langs vår langstrakte kyst. De endringene som er ferd med å skje rundt på kysten vil kunne få fatale konsekvenser for den verneverdige flåten dersom det ikke tas hensyn til at disse fartøyene må ha både kaiplass og landfasiliteter for å kunne opprettholde et varig vern. Med utbygginger av havner til boligformål og nedleggelse av fiskerihavner uten å sette av egnete arealer til den verneverdige flåten så kan ikke et fremtidig fartøyvern opprettholdes. Et flytende kulturminne må ha gode og skjermede havnefasiliteter og med landbase i umiddelbar nærhet til fartøyet. Disse fasiliteter må kunne disponeres av fartøyets eier eller forvalter i samme tidsperspektiv som ”varig vern”.

Det som nå er i ferd med å skje i Kristiansand med frihavnen ”Porto Franco” bør være til etterfølgelse for alle havner i Norge. Den gamle sentrumsnære havnen er for liten og gammeldags til å kunne tilfredsstille moderne krav for inn og utskiping av gods. Mens den gamle havnen er fullt ut egnet til kulturformål og som havn for verneverdige fartøy. Det å avsette havnearealer for verneverdige skip er ikke bare til gode for fartøyene fordi havneanlegget som sådan kan leveliggjøres til kulturaktiviteter til glede for alle. Når havner, kaianlegg og lignende skal gjennomgå endringer i form av utbygging eller ombygging bør vernemyndighetene, både lokalt og nasjonalt, kunne ta del i planarbeidet for å sikre både viktige kulturminner og havnefasiliteter for den vernete flåten.

Om forfatteren:

Kai Jensen er styreleder i Norsk Forening for Fartøyvern og medlem av den nasjonale koordineringsgruppen for Kulturminneåret 2009. Han driver til daglig rådgivning og kursing i maritim kunnskap.

Les mer om frivillig fartøyvern på http://www.norsk-fartoyvern.no/