De første dampskipene ble drevet med skovlhjul, men snart gjorde propellen, skipsskruen, sitt inntog. Den var langt mer effektiv og praktisk enn skovlene, som var sårbare og hadde problemer i sjøgang.
FRANKRIKE I TETEN
Det franske linjeskipet Napoléon som ble sjøsatt i 1850, var det første orlogsskipet som hadde propellen som hovedframdriftsmetode, men hun hadde også en kraftig fregattrigg "for sikkerhets skyld". Hun var et imponerende og nesten revolusjonært byggverk, samtidig som hun allerede var nesten avlegs.
Det franske linjeskipet Napoléon var det første orlogsskipet med propell som
hoveddrivkraft. Her avbildet utenfor Toulon i 1852.
Det revolusjonerende var dampmaskinen med propell som hovedframdriftsmiddel til tross for stor seilføring. Det avlegse var treskroget og munnladingsskytset som var plassert på tradisjonelt vis som bredsideskyts. Få år etter var treskroget blitt erstattet med jern, riggen var redusert og munnladingskanonene erstattet med langt mer moderne skyts. En estetiker vil sikkert si at skjønnheten ble ofret på effektivitetens alter.
UTVIKLINGEN I NORGE
Slik var det i alle mariner, og det stilte store krav til praktiske, tekniske, taktiske og psykologiske omstillinger. Og ikke minst økonomiske. Også her i Norge fant denne utviklingen sted. Da dampfregatten Kong Sverre ble sjøsatt i 1860 ved Carljohansværnsverft i Horten var hun allerede avlegs, til tross for tilnavnet Europas Skræk.
Det eneste toktet fant sted i 1864, blant annet til Christiania. Det ble en kort karriere. Kommandoen ble heist 11. april og strøket allerede 13. august samme år. Hun ble senere brukt som losjiskip, og ble hugget i Stavanger i 1932. Hun hadde ikke skremt noen, bortsett fra de budsjettansvarlige. Det kan hende noen murret over de bortkastede pengene. I våre dager ville det blitt undersøkelseskommisjoner og statsrådjakt.
Små, ressurssvake og vanligvis lite krigerske nasjoner sto overfor store problemer. En av de nye skipstypene var monitoren. "Pansrede fartøyer var dagens løsen, og den første tid så det ut til at monitorene nettopp var de små lands skip", heter det i "90 år under rent norsk orlogsflagg" av Marius Thomassen. Og slik ble det.
NORSKE MONITORER
I løpet av perioden 1866 - 72 ble det bygd fire monitorer. Den første var Skorpionen, og så fulgte Mjølner, Trudvang og Thor. Monitorene hadde et fribord på bare 50 cm og var egentlig helt effektive bare i smul sjø. Nesten all skyts befant seg i tårnet. Det var dreibart etter armstrongmetoden, dvs med muskelkraft.
Alle ble istandsatt og mobilisert ved unionsoppløsningen i 1905. Heldigvis for alle ble det ingen kamphandlinger. De lengstlevende var Trudvang og Thor. De gjorde tjeneste under 1. verdenskrig. Trudvang ble hugget opp i Stavanger i 1920. Den skjebnen var også Thor tiltenkt, men under slepet i mars 1919 måtte slepebåten Goliath kappe sleperen for å berge seg selv da været ble for hardt. Thor drev på land og sank med to mann utenfor Tjøme. De to ble ikke funnet. Det som kunne berges av utstyr og aptering ble tatt opp. I dag er Thor et populært mål for dykkere.
Denne utviklingen kan illustreres med disse bildene. Det første viser den i utgangspunktet så imponerende dampfregatten Kong Sverre sammen med den første monitoren Skorpionen. Begge var konstruert for krigføring til sjøs, men kontrasten mellom de to er nesten ikke til å begripe til tross for den beskjedne aldersforskjellen på seks år.
UTVIKLINGEN I DANMARK
Ikke alle land fant det nødvendig å bygge bare nye skip. De to neste bildene viser det danske Danebrog både som Sejllinieskib og som Pandserfregat. Det er vanskelig å se at det er samme skip. Men det er det.
"Hos os skred man i 1862 til at omdanne Linieskibet Danebrog fra et Sejlskib på 72 kanoner til en Pandserfregat paa 16 kanoner, ved at bortskære øverste Dæk, foretage noen Forandring ved Skroget og klæde det med Pandserplader, samt indsætte en Maskine paa 400 Hestes Kraft, hvormed man blev færdig om Vinteren 1863-64" heter det i Den Danske og Norske Sømagt av J. C. Tuxen. At "... Pandserskibene gav Dødsstøtet til de smukke Linieskibe", og at "I de nye Skibe var Alting mørkt, innelukket, beklumret", måtte romantikerne finne seg i.
Danskene fant det nødvendig å ruste opp sin marine i disse årene. Det var viktig å forberede seg til nye konflikter med Tyskland. De kom.
Det danske linjeskipet Danebrog som ren seilskute. Hun var en todekker på 72 kanoner.
Danebrog totalombygget til panserfregatt på 16 kanoner. Hun hadde fremdeles den sårbare riggen i behold.
NAPOLEONS ETTERFØLGERE
I de 30 årene som gikk fra Napoléon ble sjøsatt til stål ble byggematerialet skjedde det mye på skipsbyggingsområdet. Mange skip som var slagkraftige på tegnebrettet var avlegs ved sjøsettingen, på samme måten som Kong Sverre.
Dette bildet viser en av Napoléons etterfølgere, det franske panserskipet Dévastation, som ble sjøsatt i 1879. Dette trykket er fra ca 1875, da kjølen ble strukket, men skipet ble betydlige modernisert etter hvert som utviklingen skred fram. Her er hun fregattrigget, men riggen forsvant og hun fikk fokke- og stormast uten seil på normalt vis.
Det franske Panserskipet Dévastation ble sjøsatt i 1879, her som opprinnelig konstruert. Riggen ble betydelig redusert til bare to seilløse master gjensto. Dévastation betyr ødeleggelse, og denne créationens mangel på fransk esprit og finesse antyder at det første som ble ødelagt var konstruktørenes københavnersett, dvs kurvelinjalene, slik at de stort sett hadde bare vinkelhaker til rådighet. Krigen hun førte var vel helst mot estetikken. Det hadde hun til felles med alle sine samtidige kolleger. Men Dévastation var sikkert et imponerende syn i de 44 årene hun eksisterte før hun ble hugget i 1923.
_____________________
Kilder:
Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg. (Eide forlag, Bergen 1995)
Viseadmiral C. Sparre: Norges Sjøforsvar 1814-1914. (Aschehoug & Co, Kristiania 1914)
J. C. Tuxen: Den Danske og Norske Sømagt. (P. G. Philipsens Forlag, København 1875)
J. C. Tuxen: Søfarten og Skibsbygningskunsten. (P G. Philipsens Forlag, København 1879)