Århundrene gikk, og det ble stadig klarere at det trengtes et presisjonsur som fungerte godt nok under de harde og varierende forholdene som hersker på sjøen. Urverk av forskjellig slag har eksistert siden 1300-tallet, men det sier seg selv at gjøkur og bestefarsklokker ikke tilfredsstiller disse kravene. Naturlig nok ble det engelskmennene som "Rulers of the wave" som tok initiativet til å konstruere en skikkelig tidsmåler - et kronometer. Parlamentet opprettet i 1714 et utvalg med dette formål. Oppdragets betydning kan avleses av den belønningen som ble utlovet til den eller dem som kunne konstruere et nøyaktig maritimt kronometer – 20 000 pund, en nesten ubegripelig kjempesum. Kravet var at uret ikke skulle vise større feil enn at det var mulig å navigere med en feilmargin på maksimum 30 nautiske mil (55,5 km) på den vanlige rundreisen til De Vestindiske Øyer og tilbake.



Det var snekkeren John Harrison (1693-1776) fra Yorkshire og hans sønn som løste oppgaven. De bygget fire kronometere i årene 1735-60. Den første var et massivt byggverk som veide drøye 30 kg, som idet minste sto støtt under sjøgang, mens det siste bare var dobbelt så stort som et lommeur. Det sistnevnte ble grundig utprøvet i årene 1762-64. Det besto prøven med glans, men det knipne Lengdegradsutvalget nektet å utbetale Harrison mer enn 10 000 pund under det byråkratiske påskuddet at det var "tvil om kronometerets alminnelige nytteverdi til sjøs". Så istedenfor å tilbringe sine siste år i tilfreds forvissning om at han hadde løst et av tidenes største navigasjonsmessige problemer, ble Harrisons tilværelse forsuret av kampen for å oppnå den belønningen han rettmessig hadde krav på, og han fikk først de resterende 10.000 pundene etter et parlamentsvedtak i 1773.



Harrisons fire pionérkronometere er bevart i Det nasjonale sjøfarts-museum i Greenwich, og alle tikker og går den dag i dag med like stor nøyaktighet som da de forlot John Harrisons kombinerte urmaker- og snekkerverksted for mer enn et kvart årtusen siden.