Ut fra navnevalget og den statusen det gir å bære et slikt navn kan det sies å være et skip til kongens og kongemaktens ære. Et skip som bærer et slikt navn vil derfor være noe helt spesielt og rikt utsmykket.

Det betyr ikke at slike skip er forskånet fra død og fordervelse i større grad enn normale skip. Kanskje snarere tvertimot, for deres skjebne vil bli lagt merke til i enda større grad, og kan føre til at fienden bevisst går inn for å ødelegge dem. Det kan synes som om svenske regalskip har vært ekstra uheldige å så måte, og ikke bare takket være fiendlig innsats. For et seilskip kan saktens naturkreftene være en like farlig fiende. Det er ironisk at de svenske regalskipene som fikk en tragisk endeligt er mest berømt, selv om for eksempel det velkjente dansk-norske linjeskipet Sophia Amalia, som ble sjøsatt fra orlogsverftet på Hovedøya i Christiania i 1650, opprinnelig også var tiltenkt et regalt navn. I stedet ble det oppkalt etter kong Frederik 3.s dronning.

ET BLODIG ÅRHUNDRE
Gjennom hele 1600-tallet var det kriger mellom naboene Danmark-Norge og Sverige med en rekke land- og sjøslag, mange av dem var svært blodige. Få av dem fikk avgjørende betydning, og det førte til flere like lite definitive repriser. De svenske og danske øverstkommandrende, det vil si enevoldskongene, var ofte landkrabber med liten innsikt i sjøkrigens krav, og det resulterte i unødvendige tap av mannskap og materiell. Det hadde for eksempel ikke hjulpet at Christian den fjerde Kvart, konge av Guds nåde, som faktisk hadde noe erfaring til sjøs og dermed anså seg som ekspert på sjøkrig, en periode på 1640-tallet personlig hadde hatt kommandoen over den dansk-norske flåten. Under Slaget i Femern Bælt 13. oktober 1644 tapte for eksempel danskene under ledelse av Pros Mund ikke mindre enn 12 skip og 1100 mann. Det svenske tapet begrenset seg til 1 -ett- skip og 50 mann. Den svenske styrken var mer enn dobbelt så sterk som den danske, men Munds instruks fra høyeste kongelige hold var utvetydig og levnede ham ingen mulighed for retræte ifald han skulde møde en overlegen fiende", som det heter i boka om Christian 4.s flåde av Niels M. Probst (Marinehistoriske skrifter nr. 26, København 1996). Det faktum at en av hans forgjengere, Peder Galt, samme høst var blitt dømt til døden og halshugget for ikke å ha fulgt kongens ordre, fristet ikke til retrett eller til å unngå kamphandlinger uansett hvor dårlige odds han hadde. Tapene under slagene i løpet av Hannibalfeiden 1643-45, kjent som Torstenssonkrigen i de andre nordiske landene, hadde vært katastrofale. Det regnes med at halvparten av orlogsflåten var gått tapt, og den svenske flåten var nå nesten tre ganger så sterk. Det førte til at byggingen av nye skip måtte intensiveres. Blant annet ble det nevnte orlogsverftet på Hovedøya i Christiania opprettet i 1645, der noen av Europas kraftigste krigsskip ble bygget. De mest kjente er Hannibal, Sophia Amalia og Prins Christian. Alle var såkalte hovedskip eller kapitalskip, senere kjent som linjeskip av første klasse.




DÅRLIG OG UKYNDIG LEDELSE
En svakhet som forekom på både dansk og svensk side var at de høyeste stillingene ikke sjelden var besatt med hæroffiserer og adelsmenn uten sjøkrigserfaring, men med gode forbindelser oppad. Som det heter i Niels M. Probsts bok: "nogen officersuddannelse fandtes ikke. De borgerlige aspiranter må antages (!) at have lært deres metier på handelsskibe, mens det for de adeliges vedkommende, de udgjorde knap 30%, ansås som tilstrækkeligt at de behærskede de sedvanlige ridderlige færdigheder". Eller som det har vært sagt om diplomatiet at det holdt om diplomatene kunne tale fransk og danse - og noen kunne kanskje fekte.



Det var ikke mangel på dyktige offiserer av lavere grader og erfarne sjømenn, men det kunne være så som så med lysten til å diskutere med en ukyndig men adelig øverstkommanderende, selv i situasjoner der riktige avgjørelser måtte tas øyeblikkelig. Det resulterte i noen spektakulære katastrofer. Under slaget ved Öland 1. juni 1676 mot en kombinert dansk-hollandsk flåte, mistet svenskene linjeskipene Kronan og Svärdet etter uforstandige manøvrer. Begge var regalskip, det vil si at de hadde navn etter kronregaliene, og de fikk samme pauvre skjebne som regalskipet Vasa hadde lidd 48 år tidligere i Stockholms indre havn, men på en mye mer dramatisk og blodig måte.



Den svenske øverstkommanderende under slaget var friherre Lorenz Creutz som egentlig var sivil embetsmann. Denne sivilisten hadde kommandoen over 52 orlogsskip og 12 000 mann. Det hjalp ingen av dem at han var blitt utnevnt av selveste Karl den ellevte, også han konge av Guds nåde. Tapene i menneskeliv er blitt anslått til mellom 2 000 og 4 000.

MARINARKEOLOGISKE SKATTKISTER
Det eneste positive er at vraket av Kronan har vært en veritabel skattkiste for marinarkeologer. Senhøstes 2011 ble også vraket av Svärdet funnet, og deler av det er så godt bevart at det vil bli mulig å finne ut enda mer om de forholdene som rådet i den svenske samfunnet og krigsmakten på 1600-tallet. Det disse to har til felles med Vasa er at de gjør langt mer nytte for seg som vrak enn de gjorde som krigsmaskiner.



Enda et regalskip, Riksäpplet på 84 kanoner, deltok i slaget, men det overlevde bare i fire dager til, til 5. juni, da det forliste i en storm ved Dalarö ikke langt fra Stockholm, der det hadde søkt tilflukt etter slaget. Det ble funnet i 1921, og var enda bedre bevart enn Vasa. Resultet kunne blitt utforskning av en tidskapsel av enestående kvalitet og rikdom. Vasas øverste partier var nemlig sterkt beskadiget på grunn av bergningsarbeider av kanoner mv og oppankrede skip gjennom mer enn 300 år.

Et bergningsselskap ledet av brødrene Simon og Leonard Olschanski fikk tillatelse til å berge Riksäpplet. Den operasjonen ble utført uten spor av nennsomhet eller andaktsfølelse ved ganske enkelt å sprenge vraket med dynamitt. Det eneste brødrene var interessert i å berge var den ettertraktede svarteika i skroget, eik som var impregnert av Østersjøens brakkvann, og dermed sin egen økonomi. Portalen til Stockholm rådhus er utført i svarteik fra Riksäpplet. I dag ligger restene, som er blitt sammenlignet en haug med fyrstikker, strødd omkring på havbunnen på mellom 8 og 15 meters dyp noen få meter fra land.



Vi kan fryse på ryggen av skrekk når vi tenker på at brødrene Olschanski også søkte om å få dykke på Vasa, som deres far Rafael hadde funnet noen år tidligere. Til alt hell avslo myndighetene søknaden om å få utøve ytterligere kulturhistorisk hærverk.

Skuteposten