Vidar Lund 

Året 1716 hadde vært Peter Jansen Wessels beste år noensinne. 24. februar var han blitt adlet av kong Fredrik 4. og fikk pynte seg med det ganske høylytte adelsnavnet Tordenskjold, et navn vi fremdeles kan høre gjenklangen av. Deretter kunne han nyte den enestående suksessen i Dynekilen 8. juli, da hans eskadre overvant en stor svensk orlogs- og forsyningsflåte med utstyr til kong Karl 12.s felttog i Norge, der han lå foran Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden). Tordenskjold hadde praktisk talt reddet Norge på egen hånd.

Da Tordenskjold fikk kommandoen på fregatten Hvide Ørn skjøt karrieren fart for alvor. Han erobret den fra svenskene under slaget ved Femern i 1715 og den ble kalt Østersjøens skrekk. Her utmanøvrerer den en svensk fregatt og et linjeskip, en av sjøheltens mest kjente bedrifter. Hvide Ørn var i tjeneste helt til 1751. Malt av Carl Neumann 1861

Som en resultat av dette fikk han opprykk fra fregattkaptein til kommandør, enda et springavancement, han sprang nemlig over graden kommandørkaptein. Det var det offiserer med lengre ansiennitet som likte dårlig, og det skulle få uheldige konsekvenser året etter. Og 14. november fikk han kommandoen over nordsjøeskadren etter sin tidligere sjef, viseadmiral Christian Carl Gabel, som skulle overta stillingen som overkrigssekretær. Det var en stilling som tilsvarte forsvarsminister eller forsvarssjef. I den stillingen utstedte Gabel ordrer på vegne av kongen som hadde liten innsikt i krigføring. I virkeligheten var det overkrigssekretæren som styrte sjøkrigen for kongen. «Det Gabel mente, det mente kongen også», het det.

MEN 1717 BLE IKKE ET LIKE GODT ÅR

Til gjengjeld ble året etter litt av et antiklimaks. Han led to godt publiserte nederlag som fikk negative følger for ham og karrieren hans, selv om det bare var midlertidig. Det ene nederlaget var angrepet på Nya Älvsborg festning utenfor Gøteborg 14. mai, der hensikten hadde vært å utradere orlogs- og kaperbasen. Det andre var nederlaget i Strømstad 19. juli, der svenskene var i ferd å med bygge opp en orlogsbase og et oppmarsjområde mot Norge. Ved Gøteborg ble hans ordrer sabotert av en av de forbiseilte i opprykkskonkurransen, kaptein Christian Vosbein på fregatten Søeridderen, som nektet å følge ordre og rett og slett stakk av slik at aksjonen ble forsinket. Dermed ble angrepet oppdaget og avvist. I Strømstad var det også forsinkelser og forviklinger, og angrepet ble slått tilbake. I kampens hete ble han alvorlig såret, han var en mann som var halvt død, som han uttrykte det. Det var også et tredje nederlag, men det er på langt nær så kjent. Det hadde mer personlig karakter og hadde ingen særlig betydning i den store sammenheng. Det var nederlaget ved Vese gods innerst i Brofjorden 30. mai 1717. To offisielle og ett privat nederlag på et år var noe helt nytt og uhørt for Tordenskjold.

Peter Jansen Wessel Tordenskjold (1690-1720). Utkast til en statue som er plassert i Marinemuséet, Horten. Den er utført av Anders Svor (1864-1929).

Et av Tordenskjolds skip fra Dynekilen, den kraftig bevæpnede stykkprammen Hielperen.

ANGREPET PÅ VISEADMIRAL OLOF KNAPE STRÖMSTIERNA

Et håndfast resultat av det nederlaget er et praktisk talt ukjent minne fra hans virksomhet, det godt nedgravde vraket av et orlogsskip i Brofjorden i Bohuslen. Dette hevdes å være linjeskipet Fyen som inngikk i nordsjøeskadren sammen med Tordenskjolds Hvide Ørn og Lolland i 1716-17. Fyen hadde deltatt både i Slaget ved Fladstrand i 1712, ved Femern og Rügen i 1715. Men problemet er at Fyen deltok både i angrepet på Strømstad 19. juli 1717 og Marstrand 21. juli 1719, og dermed var frisk og rask i lang tid etter brofjordenaffæren. Men i svensk tradisjon heter det fremdeles, som i skriftet Vem var Olof Knape Strömstierna?: «1717-05-30: Peder Wessel Tordenskiold försöker tillfångata Olof Strömstierna som befinner sig på sin gård Vese vid Brofjorden. Strömstierna får dock kännedom om planerna och överraskar de skepp ur den Tordenskioldska eskadern som seglat in i Brofjorden. Linjeskeppet FYEN får grundkänning och strandar». Men hvilket skip som gikk på grunn er langtfra sikkert, heller ikke om det virkelig var et linjeskip. Fyen kan det ikke ha vært.

Uansett er det en historie som fortjener å fortelles. Olof Knape Strömstierna (1664- 1730) var en dyktig og erfaren sjøoffiser, men ikke mer enn at han led nederlag for Tordenskjold i Dynekilen 8. juli 1716. Til tross for det dundrende tapet ble han utnevnt til viseadmiral av kong Karl 12. dagen etter for tapper innsats. Hva ville belønningen ha vært om han hadde seiret? Fantasien strekker ikke til.

Strömstierna var stadig en farlig motstander langs Bohuslenkysten der han var født og oppvokst. Som sønn av en fisker og skipper fra Käringøn var han lommekjent. Han eidde Malmøn med herregården Vese innerst i Brofjorden, tidligere norsk og svensk krongods, i tillegg til fiskeværet Lysekil, som han hadde kjøpt samlet for 100 riksdaler to år tidligere. Det var rimelig for et gammelt krongods. Dette lå godt innenfor Tordenskjolds interessesfære, og det kan være en av grunnene til at en eskadre under hans kommando seilte inn i fjorden mot Vese 30. mai 1717. Det er minst et par versjoner av hva som skjedde, men hovedformålet må ha vært å uskadeliggjøre Strömstierna ved å ta ham til fange og/eller brenne gården hans i beste vikingstil. Det var tradisjoner for det der i området helt fra vikingtiden, det gamle Ránríkísysla, særlig 3 det å brenne motstanderen inne. I skriftet Det gamla Gøteborg heter det: «Knape bodde på säterigården Vese uppe i Stängenäs och givetvis var han en av danskarnas eftertraktad mann, på vars huvud de satte vilket som helst pris». Men Tordenskjold ville sikkert ikke brenne noen inne. Han levde jo i det som skulle bli kjent som opplysningens århundre og var ingen sadist.

Tordenskjolds bitreste motstander, Olof Knape adlet Strömstierna i 1715 (1664-1730), hadde en strålende karriere. Han arbeidet seg opp fra fiskersønn til admiral utelukkende på grunn av dyktighet og erfaring. Han var lokalkjent i de områdene der Tordenskjold opererte og var en farlig motstander som måtte elimineres.

Det lignet ikke Tordenskjold å ha en slik nesten hatsk holdning til motstanderne sine. Vanligvis viste han tapre og dyktige motstandere respekt, men Strömstiernas fortid som ussel kaperkaptein ble kanskje for mye.

For Danmark og Norge var gjensidig avhengig av hverandre. Danmark hadde ensidig næringliv og økonomi, nesten bare basert på jordbruk med litt tilskudd fra fiske. Norge var rikt på naturressurser. Skogbruk, jernverk, sølv- og kobbergruver og produkter fra jakt, fangst og fiske innbrakte store summer. Norge var på sin side avhengig av matimport, særlig korn. Da kaperne ødela for skipsfarten mellom dem ble det krise i begge landene.

Malt av Johann Heinrich Wedekind i 1715

TO GAMLE MOTSTANDERE

De to hadde hatt interessekonflikter før aksjonen i Dynekilen. Olof Knape hadde hatt interesser i og tjent godt på kapervirksomheten fra Gøteborg som Tordenskjold gjorde alt han kunne for å bekjempe, og han hadde hatt befalet på to fregatter som seilte som kapere. At han hadde bidratt aktivt til kaperplagen ved siden av å være en farlig fiende, kan ha ført til Tordenskjolds ønske om å uskadeliggjøre ham.

I tillegg må Tordenskjold ha vært hevngjerrig og i dårlig humør, for dette var bare et par uker etter det forsmedelige nederlaget ved Nya Älvsborg 14. mai, som for en tid kostet ham hans gode navn og rykte og stillingen som sjef for nordsjøeskadren. Strömstierna var på den tiden havneadmiral i Gøteborg og hadde kommandoen over gøteborgeskadren, og hadde bidratt til at angrepet ble mislykket ved å handle raskt og effektivt og legge skipene sine i forsvarsstilling. En smule høystemt omtales Olof Strömstiernas innsats i Historisk tidskrift 1891 slik: «Men till slut insåg Tordenskjold, att det var omöjligt att forcera Strömstiernas linie, ty lika litet här som vid Dynekil vanhedrade denne amiral den gamla ärorika »blaagule» flaggan». At hans pinlig svake innsats i Dynekilen førte til at det ærerike blågule flagget ble vanæret ved å måtte fires ved kapitulasjonen forbigås i stillhet. På sin side vissteTordenskjold bare altfor godt at nederlaget i Gøteborg ville glede hans mange kritikere og misunnere som bare ventet på et feilsteg for å kunne jekke ham ned, og det hjalp ikke på humøret.

ET MISLYKKET ANGREP

Han ledet angrepet inn Brofjorden gjennom det trange sundet ved Sjøbol fra flaggskipet sitt Lolland. Med seg hadde han den yngre broren Kaspar som nestkommanderende. I den trange fjorden var det ikke plass til mange angripere, så et fåtall skip ble sendt inn. Men Strömstierna, som nå var kommet hjem til gården sin, var forberedt og hadde satt utkikk ved det høye Lännestadberget, og det kom til skuddveksling mellom skip og land. Han hadde kanskje lest Tordenskjolds tanker.

Angrepet på Nya Älvsborg 14. mai 1717 ble mislykket. Denne gang var Strömstierna bedre forberedt enn i Dynekilen og forsvarte seg godt. 

Maleri av admiral Jacob Hägg

Strömstierna hadde nemlig opprettet en liten befestning mot sjøen nedenfor godset sitt. Han hadde tydeligvis tatt lærdom av fiaskoen i Dynekilen. Der hadde han hatt ansvaret for den store og kostbare orlogs- og forsyningsflåten som var rekvirert av selveste kong Karl 12., men takket være en uforståelig slapphet og mangel på årvåkenhet var de blitt overrasket av Tordenskjold og hans eskadre. Det effektive forsvarsarbeidet i Gøteborg og nå i Brofjorden viste bedre hva han var god for.

Tordenskjolds flaggskip i 1717, linjeskipet Lolland.

For angrepet ble mislykket og de måtte trekke seg tilbake med uforrettet sak. Men linjeskipet Fyen på 52 kanoner under kaptein Sieverts kom for nær land og ble sittende fast i slammet. En annen versjon forteller at en krigslist med ryktespredning førte til at inntrengerne ble så skremt at de ga opp uten videre og seilte ut igjen, men det er helt usannsynlig. Det kom virkelig til kamphandlinger.

SKIPET LIGGER KANSKJE GODT BEVART

Dette er historien slik den gjengis av lokalbefolkningen, av omvisere og i trykte kilder. Men det viste seg at Fyen hadde seilt videre, og et annet problem er at kaptein Sieverts ble alvorlig skadet i Gøteborg, så det kan hende at det verken dreier seg om Fyen eller Sieverts. Men det ligger utvilsomt et fartøy på bunnen den dag i dag. Hvilket er ikke sikkert, men et savnet linjeskip ville garantert blitt notert i annalene som tapt. Det var kanskje et mindre fartøy som ble sett på som forbruksvare, som for eksempel et gruntgående fartøy som en sjalupp som ble sendt inn med en landgangsstyrke. Et stort skip ville sikkert ikke blitt sendt inn på så grunt vann. For av og til er noen spantetopper på styrbord forskip synlige ved lavvanne, og det er funnet kanonkuler av lite kaliber under tørrlegging av en bekk, antakelig avfyrt fra land. Kjølen ligger på bunnen og skroget kan ikke synke mer. På grunn av overgroing og slam fra bekker og småelver er vraket i løpet av 300 år blitt stadig mer tildekket, men det betyr samtidig at det som er igjen er blitt bedre bevart. Det har vært foretatt 5 marinarkeologiske utgravninger, men ingenting skal være blitt funnet. Det burde egentlig ha vært enkelt fordi det finnes fotografier av stedet og litt av vraket er synlig Dette er en historie som ikke blir fremhevet i de mange offisielle skildringene av Tordenskjolds bedrifter. Til gjengjeld minnes motstanderen hans gjennom å ha både Strömstiernagatan og Strömstiernaskolan i Strømstad oppkalt etter seg.

Bohuslenningen Olof Knape Strömstierna hadde arbeidet seg opp fra å være sønn av en fisker til å bli admiral da han bega sjøen i 1719 etter 47 år på sjøen. Han gikk til sjøs i 1672 som åtteåring, og seilte i innen- og utenriksfart over store deler av verden. Skolen som bærer hans navn ligger i en gate som også bærer hans navn.

Foto V. Lund

EN MARINARKEOLOGISK SKATTKISTE?

Men det spørs hvor mye som er igjen. Fartøyet lå der som en skattkiste folk kunne forsyne seg av. Et linjeskip ville ha vært en gave. Alt som kunne brukes ble ganske sikkert berget av lokalbefolkningen i beste vrakrøverstil. Det var innredning, seilduk, tauverk, metaller, beslag og blokker, master og rundholter og eikematerialer av svære dimensjoner, og alt militært utstyr tok marinen hånd om. De femtito kanonene med kuler og krutt var litt av en fangst. Men det som er under vannlinjen er antakelig godt bevart i brakkvannet, pakket inn i leire og gjørme. Det er ideelle bevaringsforhold. Om det virkelig var et linjeskip i kampdyktig stand er det uforståelig at svenskene ikke tok vare på det. Det hadde sklidd pent inn på grunn uten å bli skadet, attpåtil mens viseadmiral Strömstierna praktisk talt sto og så på, og det ville ikke vært uoverkommelig å bringe det flott. Ingen mariner hadde overflod på gode orlogsskip, og for Strömstierna ville det å erobre et av selveste Tordenskjolds skip ha vært en uovertruffen triumf. Tordenskjold ville sikkert heller ikke dratt sin vei uten å forsøke å berge det. Forklaringen kan være at det ikke var et linjeskip i det hele tatt. Men slik gikk det ikke. Det endte kanskje slik som Sven H. Gullman skrev i avisen Bohusläningen 9. september 1995: «Fortfarande ser man en del av fartygets spant, närmare bestämt främre delen av bordläggningen på styrbords sida. Övriga partier är osynliga från land. Själva skrovet kan vara i det närmaste intakt. Traktens folk försåg sig i gångna tider med vad de kunde komma åt av inventarier innan leran blev ett för stort hinder. Tack vare den ligger skeppet förmodligen för all framtid skyddat från vidare förstörelse». Det heter videre i Bohusläningen: «På Vikarvets museum i Lysekil förvaras en kanon som sportdykare tagit upp från botten vid Dammholmen norr om Grundsund. Där grundstötte ett av Tordenskiolds skepp den 30 maj 1717. Mycket talar för att en dansk-norsk eskader seglat utmed bohuskusten för att komma åt svenska örlogsfartyg, 6 även om det av kända skäl var illa beställt med sjöförsvaret från svensk sida». Det eneste som skjedde i området 30. mai var trefningen nedenfor Vese gods, så kanonen må komme fra det skipet som fremdeles ligger der. Andre alternativer er det ikke.

Spantetopper fra skipet er synlige ved lavvann. Resten er trygt bevart i leira.

Nils Hansson med en kule fra skuddvekslingen. Den ser ut til å være fra en 6-punds kanon. Den ble funnet under tørrlegging av en bekk. Bilder fra internett

Så der ligger det som må være de mest omfattende levningene av et krigsskip fra Tordenskjolds dager, like under overflaten i en svensk fjordarm. Av og til stikker noen spantetopper opp fra dynnet, og det ligger sikkert mange kanonkuler og løse deler rundt omkring i terrenget og sjøen. Ellers er svært lite fra denne epoken bevart, noen av Tordenskjolds eiendeler, manuskripter og brev er i Ringve museum i Trondheim, noen trestykker fra stykkprammen Stenbocken som han erobret i Dynekilen er i Fredrikstad museum, og gjenstander fra fregatten Lossen som forliste ved Hvaler julaften 1717 er i Norsk Maritimt Museum i Oslo. Det er virkelig ikke mange håndfaste minner igjen i Norden fra en av de mest dramatiske epokene i Nord-Europa, Den store nordiske krig som varte fra 1700 til 1721.

Skrevet av Vidar Lund

Kilder og litteratur:

Jørgen H. Barfod: Niels Juels flåde,København 1997

Guthorm Kavli: I Tordenskiolds kjølvann, Oslo 1990

I. C. Tuxen: Den danske og norske Sømagt, København 1875

Bjørn Lindquist: Specialarbete om kaperiet

Svenska historiska föreningen: Histroisk tidskrift 1881

Bohusläningen 9. september 1995

Det gamla Gøteborg